M
at preger livet vårt fra vugge til grav, og matindustrien er der for å tilby oss bugnende butikkhyller, rikelig med kafékos og kokebøker fra alle verdens hjørner.
Men hvordan står det egentlig til innimellom alle de bananene og kjøttbollene, sånn rent feministisk? Velkommen til en av motstandsbevegelsens viktigste fronter: mataktivisme.
Fra Hollywood til Burger King
Månedens Golden Globe-utdeling var preget av det kjendistunge Time’s Up-initiativet, som har som formål å motarbeide seksuelle overgrep på arbeidsplassen. I den forbindelse inviterte en del kvinnelige skuespillere med seg aktivister fra andre yrkesliv på utdelingen (de mannlige skuespillerne hadde på sin side noen veldig flotte pins på seg, så de dro med dette sin del av lasset).
Som Amy Poehlers gjest kom mataktivisten Saru Jayaraman. Jayaraman er leder av Restaurant Opportunities Center, en organisasjon som jobber for bedre vilkår for restaurantarbeidere i USA, med et spesielt fokus på kvinner og andre minoritetsgrupper.
Hollywood har slitt en stund med å tilby kvinner trygge arbeidsplasser – men det visste vi jo alle fra før. Hvordan står det derimot til i matindustrien? Ikke helt ulikt Hollywood, dessverre – med en del klimaproblemer og altoppslukende kapitalisme drysset på toppen.
På bekostning av medmennesker
Matindustrien er i en betydelig grad bygget på utnyttelse og undertrykkelse av fattige arbeidere i ikke-vestlige (men også vestlige) land. Denne maten, allerede produsert på bekostning av medmennesker, er gjerne også masseprodusert og langreist, noe som belaster miljøet og tvinger arbeiderne som produserer maten til å jobbe lenger og lenger dager.
Samtidig sliter restaurantindustrien med å skape et inkluderende og trygt arbeidsmiljø for kvinner og minoriteter.
De aller fleste vet nok at masseproduksjonen av klær og teknologi for oss i den rike delen av Europa kommer på bekostningen av arbeidere (ofte kvinner og barn) i fattige land. Også masseproduksjonen av mat (vår tilgang til uendelig med sjokolade og quinoa, eller jordbær i desember) hviler på skuldrene til de med langt færre ressurser enn oss selv.
Lange, mørke skygger
Den ekstreme masseproduksjonen av kjøtt, for å ta et eksempel, er ikke bærekraftig og dessuten en faktor i klimaendringene som i sin tur hovedsakelig påvirker de ressurssvake på kloden vår. Storfekjøtt står frem som klimaverstingen og krever 28 ganger så store landområder og elleve ganger så mye vann som andre kjøtt- og meieriprodukter. Kjøttproduksjon generelt produserer elleve ganger mer klimagasser enn dyrking av ris og korn, og behøver dessuten mer vann og mer landareal. Det anslås at omtrent en femtedel av globale klimagassutslipp skyldes husdyrhold.
Det er ikke bare kjøtt som blir overprodusert. De av dere som er like glad i te som meg kan i denne BBC-reportasjenlære om de desperate og uakseptable forholdene for arbeiderne på te-plantasjene i India som forsyner flesteparten av Europas te-giganter.
Fra kjøtt til te: den mørke skyggen av våre frodige og bugnende butikkhyller strekker seg dessverre ut i det uendelige.
En kvinnefiendtlig bransje
Fabrikker i Asia og Afrika har heller ikke monopol på dårlige arbeidsvilkår. Mat- og restaurantindustrien har en lang vei å gå før arbeidsplassene de tilbyr blir trygge og dermed fullt tilgjengelige for kvinner. Nylig måtte mediepersonligheten og restauranteieren Mario Batali trekke seg fra matprogrammet sitt og fra resturantimperiet sitt etter anklagelser om seksuell trakassering. Kjendiskokken John Besh måtte trekke seg fra sitt resturantimperium etter han ble anklaget for det samme.
Ingen av dem benektet anklagene.
Ståa her hjemme i Europa er av en lignende, begredelig standard. En bedre illustrasjon kan ikke gis enn den som blir malt i følgende paragraf fra en artikkel i Dagens Næringsliv:
”Da Michelinguiden delte ut årets nye nordiske stjerner i Stockholm for to uker siden, ble ikke en eneste kvinne kalt opp til scenen. Det samme var tilfellet da guiden nylig delte ut stjerner for Italia, Spania og Portugal. På den prestisjefylte listen over verdens 50 beste restauranter, har kun én eneste restaurant en kvinnelig kjøkkensjef, og blant de 10 norske vinnerne av Bocuse d'Or gjennom tidene er alle vinnerne menn.”
Matlaging som politisk aktivisme
Hva med matindustriens egne produkter? Jeg referer selvfølgelig til tidenes oppfinnelse: kokebøker. Kan hende du stusser litt over koblingen kokebøker og politikk, men da skal du vite at matmagasinet Eater i 2017 kåret Julia Turshens kokebok Feed the Resistance til årets kokebok.
Feed the Resistance er en kokebok for motstandsbevegelsen. Her finner du oppskrifter side om side med artikler om politikk, aktivisme og mat (her kan du lese en av artiklene, ”How Food Can Be a Platform for Activism”).
I Feed the Resistance ønsker hun å ta et oppgjør med hennes tidligere mangel på handling. Oppskriftene består blant annet av mat som er lett å lage for store aktivistgrupper, mat for aktivisten som har liten tid til matlaging, og mat som er lett å ha med seg (for en mer bærbar aktivisme). Dog noen av oppskriftene har litt pinlige navn – se ”The People’s Grits” eller ”Persistance Biscuits” – så belyser denne kokeboken hvordan politikk gjennomsyrer våre valg og våre liv på en viktig og nyttig måte.
Det finnes uendelige med innfallsvinkler for de av oss som ønsker kokebøker med en politisk vri. Laura Shapiro er forfatteren bak What She Ate, en kokebok som undersøker kjente historiske kvinners favorittmat og forholdet kvinner har til mat generelt. The Nordic Food Lab har gitt ut kokeboken On Eating Insects for å understreke viktigheten av en bærekraftig fremtid for matindustrien. Sean Sherman og Beth Dooley viderefører viktige kulturelle og historiske elementer av Amerikas urfolk i kokeboken The Sioux Chef’s Indigenous Kitchen.
For en bedre framtid
Når man tenker på mat tenker man på kultur, miljø, familie og samfunn. Når man lærer om nye matkulturer lærer man om det samme.
Det betyr ikke nødvendigvis at å lese en kokebok om kinesisk mat vil gi deg en bedre politisk innsikt i den kinesiske kulturen. Britenes fascinasjon for indisk mat, for eksempel, har gått hånd i hånd med deres systematiske undertrykkelse av indere.
Fra matindustriens side er seksuell trakassering en epidemi, mens industriens prestisjetunge Michelinguide ikke engang vet hva en kvinne er. Kuene promper Moder Jord i hjel, mens matgigantene har festet sitt grep så grundig rundt klodens økonomi at det er vanskelig å se hvordan man kan skape en bedre hverdag for verdens arbeidere.
Men aktivister som Saru Jayaraman har tatt opp kampen, og hun er ikke alene. #MeToo-kampanjen som har sitt utspring i Hollywood har, utrolig nok, festet røtter i alle arbeidsplasser og industrier – også matindustrien. En etter en faller restaurantgigantene, og kvinner som Jayaraman er på plass for å bygge en mer likeverdig fremtid.
Økonomisk makt
På klimafronten så kan det virke håpløst for oss individer å utgjøre en forskjell når vi leser at kun 100 firmaer kan stå for 71% av de globale klimagassutslippene.
Da gjelder det å benytte seg av den lille makten vi som kunder av klimaverstingene har – den økonomiske makten. I den grad du kan skader det verken deg eller miljøet å hive seg på vegetarmandag-trenden, eller plukke ut kortreist mat, eller velge bort ferske jordbær i desember.
For å forstå verdenen vi lever i, må vi nemlig våge å se nærmere på maten vi spiser og industrien som produserer den. Spør deg selv: hvem lager den, hvem spiser den, og, ikke minst, hvem tjener på den?
