Popkultur

Favoritten din er problematisk

En kjendis du liker snakker om feminisme fra et privilegert ståsted eller tar en rolle som egentlig burde gått til en asiatisk skuespiller: hva gjør du?

Av Maggie Morgan| 9 oktober 2017

Share on Facebook Share on Twitter Share by email
Favoritten din er problematisk
Det kan virke som diskursen rundt «your fave is problematic» kollapser i møte med en seriøs kritisk diskusjon. Illustrasjon: Astrid Andersson
Favoritten din er problematisk

A

lle dine finansielle valg er politiske. Med dette mener jeg at hver gang du kjøper en kinobillett til den filmen hvor Emma Stone spiller en asiatisk karakter, kjøper sminke fra L’Oréal, klær fra H&M eller forhåndsbestiller det nye Taylor Swift-albumet, så signaliserer du mer enn bare en forkjærlighet for fransk sminke eller amerikansk popmusikk. Du gir også penger til kontroversielle figurer – figurer du muligens vil høre omtalt som en «problematic fave».

Alt er problematisk

Man kan ikke forvente at alle skal klare å få med seg hvert eneste diskursive internettfenomen. For de uinnvidde er «Your fave is problematic-kultur» - som jeg har valgt å kalle det - en del av den politiske internettdiskursen som eksisterer for å minne deg på at dine favorittband, -kjendiser, -skuespillere (og –familiemedlem) er problematiske. Ønsker man å delta i den feministiske delen av internettsfæren så er dette et tankesett man ikke unngår. Det kan være en måte å anerkjenne moralske feil i en kjendis samtidig som man legitimerer ens egen kjærlighet for denne kjendisen. Som med ens rasistiske bestefar, kan man fortsatt være «glad i» en problematisk kjendis, selv om man erkjenner at kjendisen er nettopp det – problematisk.

Dessverre er ingenting feilfritt. Til og med «your fave is problematic-kulturen» er problematisk. Når man skal bryne seg på noe så stort og komplisert som interseksjonell feminisme er det både rett og rimelig at jo mer man tenker på mennesker og systemer, jo mer feil finner man ved begge. Når man deretter skal prøve å ha disse diskusjonene på en global plattform er det lett for at man forsvinner inn i diskursive svarte hull. Det er en ikke langt mellom å erkjenne at en kjendis er problematisk, til å bruke denne erkjennelsen for å legitimere ethvert feilsteg. Johnny Depp for eksempel, er ikke en «problematisk fave». Han er en kvinnemishandler. Om man vil fortsette å støtte prosjekter med ham i, bør man ikke prøve å skjule det bak søt internettslang.

Også filmskaperne Woody Allen og Roman Polanski, som begge har vært anklaget (i Polanskis tilfelle også tilstått) for overgrep på barn, har kunnet fortsette sine filmkarrierer med filmer som blir sett verden over. Kan Woody Allen være en «problematisk fave»? Er Scarlett Johansoon eller Kirsten Stewart (som begger har hatt hovedroller i Allen sine filmer) automatisk «problematic faves»? Er det «greit» for en feminist å finansielt støtte og se på hans filmer, tross vissheten om hva han er anklaget for, så lenge hen samtidig erkjenner hans problematiske natur? Eller hva med Mel Gibson, som nå er på vei inn i varmen igjen tross mange sexistiske, rasistiske og antisemittiske utbrudd? 

Det finnes ingen lette svar, men feministsjargong som «your fave is problematic» burde ikke få lov til å bli et begrep man kan bruke for å feie alvorlig rasisme, sexisme eller homofobi under teppet bare fordi man ønsker å fortsette å bruke penger på et kulturelt produkt. 

Valg du selv kan ta

Samtidig er det umulig å kunne følge med på hvert eneste feilgrep enhver skuespiller, musiker eller annen kjendis begår. Jeg hadde, for eksempel, idolisert forfatteren Marion Zimmer Bradley sin feministiske fantasyroman The Mists of Avalon helt siden jeg leste den som ung, og fortalte om boken til alle som ville høre. Jeg var ivrig etter å snakke om den nettopp fordi den var en fantasyroman som handlet utelukkende om kvinners indre liv.

På universitetet ble jeg temmelig overrasket, derfor, når denne proklamasjonen ble møtt med en forferdelig nyhet – Marion Zimmer Bradley hadde ikke bare vært innblandet i en tidligere ektemann sine overgrep på barn, men hadde selv blitt anklaget for mishandling av sin egen datter. Jeg kommer ikke til å kaste min kopi av The Mists of Avalon, men jeg kommer heller ikke til å kjøpe flere romaner av Zimmer Bradley. Men så var det et ganske lett valg, i lys av hva tiltalen mot Zimmer Bradley var. Det er ikke like lett å slutte å se filmer med Scarlett Johansson i, selv om hun, en populær og ettertraktet skuespiller, valgte å ta en rolle som burde ha gått til en asiatisk skuespiller.

Hvor går grensen? 

Det er heller ikke lett å svare på om man «burde» slutte å se Johansson sine filmer. Hvem bestemmer hvilken «feil» som er mest alvorlig? Hvem kvalifiserer til «problemtisk fave»-status? Kanskje Chris Pratt, hvis største feilgrep, så vidt jeg er klar over, er et dypt tonedøvt utsagn (som han senere beklaget) om at det finnes alt for få filmer om hvite arbeiderklassemenn i Hollywood. Eller kanskje Taylor Swift, den hviteste feministen av dem alle? Hvem kan man fortsette å støtte finansielt, tross feilgrep, og hvor går grensen?

Taylor Swift sin nye singel troner øverst på de fleste topp-ti listene, men betyr det at et flertall av musikkjøpere støtter hennes versjon av feminisme? For å si det på en annen måte: støttes Taylor Swifts versjon av feminisme når hennes musikk gjør det bra? Hva med Jennifer Lawrence – hennes fortelling om den gangen hun brukte en hellig stein på Hawaii til å klø seg bak med stiller henne ikke i et særlig sympatisk lys, men betyr det at enhver som betaler for å se hennes filmer på kino stiller seg bak henne?   

Den menneskelige, tonedøve kommentaren

Nå har vi kanskje kommet oss gjennom spektrumet av problematiske samfunnsfigurer. I den ene enden har vi kjendiser hvis valg absolutt kan stille deres fans i et dårlig lys, og på den andre har vi kjendiser hvis ytringer ikke er mer tonedøve enn de ytringene de aller fleste av oss kan ha kommet med i et lite gjennomtenkt øyeblikk. Dermed har vi kommet til det aller siste aspektet ved «your fave is problematic-kulturen», nemlig det at mange kjendiser som blir inkludert under det problematiske banneret egentlig ikke er noe mer eller mindre problematiske enn oss selv og dem vi omgås i hverdagen. Altså: vi er alle problematiske. Er det da rettferdig å sette den problematiske merkelappen på kjendiser som kommer med ett og annet usympatisk utsagn? Det kan bli en måte å få utløp for den veldig menneskelige trangen til å idolisere noen for deretter å utstøtte dem for et feilgrep. Det kan også bli en måte å fortrenge det faktumet at Jennifer Lawrence eller Chris Pratt ikke er en mer problematisk figur enn din tante, dine venner, eller deg selv. 

Det kan virke som diskursen rundt «your fave is problematic» kollapser i møte med en seriøs kritisk diskusjon. Hvis den er uegnet til de dypt problematiske, men samtidig uegnet for de normalt problematiske, hvem kan da med nytte falle under denne kategorien? Eller er det i bunn og grunn meningsløs internettsjargong som heller har en nytteverdi i at den belyser – i en Instagram-filtrert verden – det faktumet at ingen er perfekte.