Film

I pastellfargenes vold

Bak de pene bildene i Sofia Coppolas «The Beguiled» ulmer råskapen som gjør kvinner sårbare og maktesløse i sine relasjoner til menn.

Av Elise Dybvig| 8 oktober 2017

Share on Facebook Share on Twitter Share by email
I pastellfargenes vold
Nicole Kidman som bestyrer Miss Martha i «The Beguiled». (Foto: United International Pictures)
I pastellfargenes vold

T

olv år gamle Amy skal bare plukke litt sopp, da hun kommer over en såret Yankee-soldat i skogen. Av medlidenhet tar hun ham med seg tilbake til pikeskolen hun bor på. Den amerikanske borgerkrigen har pågått i tre år, og skolen Amy fører ham til, er en stor, forfallen plantasje der to kvinnelige lærere og fem jenter holder hus. I begynnelsen er soldaten i deres porselenshender, men etter hvert blir det like korrekt å si at kvinnene befinner seg i soldatens vold.

Kampen mellom kjønnene

The Beguiled åpner med myke, duvende tregreiner, langsomt filmet gjennom et rosa lysskjær. Pikeskolen mesteparten av handlingen foregår på trer fram som en plass omverdenen har glemt, en plass for glemte og uønskede jenter. Borgerkrigen herjer i bakgrunnen, mens beboerne lærer fransk og prøver å spise seg mette på det lille den overgrodde hagen deres kan tilby. Når den kjekke soldaten John McBurney (Colin Farell) ramler inn i livene deres, blir hverdagen plutselig langt mer spennende. Et mannlig vesen med et mannlig blikk gjør dem alle interessert i å vise fram sine mest attraktive sider – noe han har ingenting i mot å oppmuntre.

Filmen, regissert av Sofia Coppola, kan ses på som en kommentar eller et motsvar til versjonen filmet av Don Siegel med Clint Eastwood i 1971. Filmen fra 70-tallet føles i stor grad som en ”B-film” – mer erotisk og sensasjonell, mer maskulin i perspektiv og uttrykk enn den Coppola serverer i år. Coppola er mest interessert i historiens kjønnspolitikk, og bygger forsiktig opp hver scene som et spill mellom soldaten og kvinnene, der det bare er et spørsmål om tid før de rødmende kinnene og diskré smilene avslører den grusomme virkeligheten. Siegel derimot gir større plass til den historiske og politiske konteksten, slik at karakterene preges like mye av de skarpe frontene mellom nord og sør, som av frontene skapt av kjønn.

Pene bilder med mørke undertoner 

Flere kritikere har avfeid filmen som en oppvisning i pene bilder. Fargepalletten består av duse pastellfarger, og kamerautsnittene tar seg god tid til å skildre yndige kjoler og betatte blikk. Men Coppola kan kunsten å hinte, til å skape følelser og virkeligheter en gjerne må aktivt engasjere seg i for å få øye på. «The slaves left», sier Amy i begynnelsen av filmen, og siden får vi ingen andre påminnelser om hvor vi faktisk er. For disse lyse kvinnene skulle egentlig blitt oppvartet av både menn og slaver, iført sine mest fortryllende ballkjoler. For hver plikt jentene har, for hvert skittent laken eller overgrodde busk som plasseres innen kameraets synsvinkel, blir vi minnet på de utallige navnløse slavene som en gang holdt hele plantasjen oppe.

Versjonen fra 1970-tallet spiller ironisk med på oppfatningen av kvinner som hysteriske, kjærlighetssyke og manipulerende. Kvinnene i Coppola sin film deler noen av disse karakteristikkene, men fremstår som sympatiske i alle sine tragiske trekk. Skolens hensikt er å utdanne små bedårende gifteklare piker, som vet at en manns oppmerksomhet og lojalitet er det mest verdifulle i livet. Som bestyreren Miss Martha gir Nicole Kidman oss et innblikk i kontrasten mellom det som forventes av en dannet sørstatskvinne og hva som kreves av en kvinne med et stort ansvar i krisetider. Kirsten Dunst spiller Miss Edwina, og får på en nøktern måte fram lengselen og frustrasjonen ved å ikke leve opp til de romantiske forestillingene samtiden har impregnert i henne. Da soldaten spør henne hva hennes høyeste ønske er, svarer hun «at noen skal ta meg bort herfra». Som kvinne vet hun at skjebnen sin er et resultat av det menn velger – eller ikke velger – å gjøre med henne.

Fra flørting til utnyttelse

De duse fargene er nettopp det som holder kvinnene i The Beguiled på plass. Forlegne blikk kan ikke konkurrere med knyttnever. Hvite kvinner avhengige av hvite menns gunst er bare en liten del av et system bygget på dominans og maktmisbruk, der veien fra galant flørting til ren utnyttelse er smertelig kort.