For seint for å dø ung

I

Norge vises Dominga Sotomayor Castillos nye film Tarde para morir joven (2018) på kino som Godt Nyttår, Chile. Tenkte man at For seint for å dø ung, en enkel oversettelse av den opprinnelige tittelen, var for mørk? Ga krigsfilmen Midway (2019) og skrekkfilmen Doctor Sleep (2019) allerede nok plass til døden og dystre tanker i kinoprogrammene? Eller prøvde man å markedsføre skildringen av en oppvekst preget av støv og relativt fattige kår som en koselig julefilm? Jeg vet ikke. Men jeg synes at For seint for å dø ung er en bedre tittel. Setningen kan være en ironisk måte å erkjenne at man ikke lenger føler seg ung på. Det kan også vise til tidspunkt i livet der man ikke lenger har noe annet valg enn å vokse, og at dette kanskje er minst like smertefullt som å dø.

I filmen Godt Nyttår, Chile har det blitt umulig å dø ung idet Pinochets militærdiktatur er over. To jenter vokser opp i en tørr og lite befolket utkant av hovedstaden Santiago. Clara virker å være kastet ut av sin egen barndom, mens den litt eldre Sofia begynner å føle seg for stor for et sted der lite skjer og mye kan drømmes om. De to nabojentene knyttes enda tettere sammen gjennom trekantdramaet som oppstår mellom dem og Lucas. Han er forelsket i Sofia, mens hun på sin side har følelser for Ignacio, en ung mann hun forsøker å forføre og lar seg bli forført av.

Det Sofia ser i Ignacio, og ikke i Lucas, er en utvei. Ignacio er eldre, har planer om å flytte, og eier en motorsykkel – et transportmiddel, men også et symbol på individuell frihet. Han representerer for henne en verden full av vidunder og muligheter.

Men inntrykket er misvisende, og han forlater henne til slutt liggende på bakken. Når en brann oppstår, går både trær og Sofias illusjoner opp i røyk. I det bare landskapet som ilden etterlater seg er det tydelig at trangen til å reise kan være større hos de som ikke er frie til å bevege seg, enn hos de som er det.

Et nordamerikansk motbilde

Situasjonen er helt annerledes i Greta Gerwigs film Lady Bird fra 2017. Den forteller om en annen tenåringsjente, Christine, selv-omdøpt til Lady Bird, som i likhet med Sofia opplever at hjemstedet Sacramento ikke lenger er nok for henne. Som Sofia drømmer Lady Bird om å dra til et annet sted der alt endelig skal bli mulig. I motsetning til Sofia klarer hun det, og hennes utgang ikke var en kjæreste. 

Sannsynligvis fordi menn fra Alaska til Patagonia (som i mange andre steder) bruker biler for å fastslå maskulinitet, anser både Sofia og Lady Bird det å kjøre bil som et bevis på selvrådighet. Men mens Lady Bird står på sin førerprøve og deretter kjører sin mors bil helt alene, kjører Sofia sin fars bil uten førerkort og alltid med en mann – enten hennes far, Ignacio eller Lucas – i passasjersetet.

I Sofias verden har menn en mye mer sentral og undertrykkende plass enn i Lady Birds verden. Og hvis romantikken er det som produseres når en jente ikke kan forestille seg sin framtid uten et kjærlighetsforhold med en mann, er det ikke så overraskende at Godt Nyttår, Chiles lydspor, med Fade into you (1993) av Mazzy Star og Eternal Flame (1988) av The Bangles, består av mye mer klissete sanger enn Lady Bird sitt lydspor.

På slutten av den sistnevnte filmenbefinner Lady Bird seg i New York, en betongjungel drømmer er laget av, der ingenting er umulig, slik sangen går.[1] Framtiden står helt åpen for henne. Og hun er såpass sikker på å ha blitt sin egen herre at hun går tilbake til å bruke fornavnet foreldrene hennes ga henne, Christine. På slutten av Godt nyttår, Chile, derimot, fremstår de usynlige veggene som innesperrer Sofia utenfor verden som tykkere enn hun trodde.

Et kjønn, to kontinenter, tre aldre, fire størrelser

Hvis Godt nyttår, Chile, i motsetning til Lady Bird, ikke viser en ung kvinne som bryter seg ut av sin oppveksts kokong, kan det være fordi fokuset heller er rettet mot forvandlingen som kommer før et slikt utbrudd; som skiller Clara og Sofia fra hverandre; og som den nordamerikanske forfatteren Carson McCullers setter sin 12 år gammel heltinne Frances (alias Frankie, selv-omdøpt til F. Jasmine) Addams midt i når hun skriver: «Denne sommeren var hun blitt så lang at hun nesten lignet et misfoster, og skuldrene hennes var smale og bena for lange. Hun hadde på seg et par blå shorts og en B.V.D. undertrøye, og hun var barbent. Håret hennes var klippet som guttesveis, men nå var det ikke klippet på lenge, og det var ikke skill i det en gang.»[2]

I Godt nyttår, Chile er denne forvandlingen behandlet som et tabu. Den er ikke vist og ikke snakket om. Vi ser Clara føle seg nødt til å sette fri den store hunden som for henne virker å ha vært et emosjonelt anker i en grenseløs verden. Vi ser Sofia ønske seg en mann som kan hjelpe henne til å skyve hennes verdens grenser. Men hvordan man kommer fra det ene ståstedet til det andre ser man ikke. Man er heller minnet på at alder også er et spørsmål om rom og størrelse.   

Barndommen er tiden der mye av det vi kjenner godt er altfor stort for oss. Ungdommen er tiden der alt vi kjenner godt blir altfor trangt for oss. Ideelt sett burde voksenalderen være tiden der vi skaper oss et liv som er tilpasset oss. Men for mange kvinner i verden er voksenalderen fortsatt tiden der det livet de lever er tilpasset menn.