D
en svenske popstjernen Robyns ”Body Talk” fra 2010 er alt det et moderne popalbum burde være. Det er klubbvennlig, hjerteskjærende og oppløftende på én og samme tid - og ikke minst er det nyskapende.
Den svenske popstjernens syvende studioalbum fyller riktignok åtte år i år, men har holdt seg godt. Og det passer like bra som oppvarming til en tur på byen som grine-soundtrack på en kveld hjemme alene (undertegnede har testet dette selv et par ganger og kan gå god for begge variantene).
”Fembots have feelings too”
Kontrasten mellom de pulserende klubbrytmene og de til tider supertriste tekstene til Robyn danner et passende soundtrack til den moderne verden vi lever i. Den versjonen av Robyn vi ser på albumcoveret, fremstår kald, digital og utilgjengelig - umenneskelig til og med.
Men de intense følelsene hun ofte formidler i tekstene, utfordrer dette bildet, og det er en høyst menneskelig Robyn som skjuler seg bak den mystiske fasaden – ”Fembots have feelings too”, for å sitere åpningslåten.
Melankoli og selvtillitsboost sammen
«Body Talk» inneholder en rekke minneverdige poplåter, og mange av disse har du garantert hørt allerede. Det er dog noen år siden de var nye og friske i hukommelsen, så en oppfriskning kan ikke skade. For eksempel kommer det sannsynligvis aldri noen sinne til å eksistere en annen sang som klarer å fange like bra akkurat den følelsen som ”Dancing On My Own” gjør.
Synge-med-faktoren er skyhøy, og den melankolske teksten om å se personen du er forelsket i sammen med noen andre, fremføres med fantastisk innlevelse. ”Hang With Me” er et annet eksempel på en melankolsk hit som ikke fortjener å bli glemt, mens «Don’t Fucking Tell Me What To Do» og «Indestructible» passer bedre hvis du trenger en selvtillitsboost.
Tidløst
De mest kjente sangene fra albumet har i løpet av de siste årene blitt populære cover-låter for andre artister, og mange av disse har nådd stor popularitet. Selv mener jeg hardnakket at det som gjør disse sangene så spesielle og tidløse, er nettopp kontrasten mellom den intense klubbmusikken og de følelsesladde tekstene.
Møtet mellom de elektroniske rytmene og de menneskelige og universelle historiene som fortelles i tekstene, skaper den vakre, bittersøte stemningen. Mitt tips er altså å styre unna de seige akustiske versjonene, og heller gå til kildematerialet for den virkelig store opplevelsen.
I popens verden forsvinner trender like fort som de kommer, og det som virket nytt og futuristisk for få år siden kan fort virke utdatert ved en ny gjennomlytting. ”Body Talk”, derimot, holder seg ekstremt godt og føles fremdeles som et friskt pust i 2018.
