I
ngen hip hop-fan kan ha unngått å få med seg at plateprodusenten og rapperen Kanye West har hatt en hektisk sommer i år. I løpet av noen uker i mai og juni produserte han en rekke albumer, (nesten) alle med sju låter, og en kort spilletid i forhold til det som er vanlig i sjangeren.
I musikkstrømmingens tidsalder, når ”streamtrolling” har blitt et såpass irriterende problem, var det forfriskende å kunne høre noe som er mer fokusert, destillert ned til det mest nødvendige. Selv om kvaliteten på prosjektene kunne variere noe, rakk det aldri å bli særlig kjedelig med en spilletid på rundt 20-25 minutter, og formatet fikk mye positiv oppmerksomhet som en motvekt til de overfylte rap-albumene som har blitt normen de siste årene.
Sju spor-formatet. Fem år før Kanye West ble besatt av tallet sju og bega seg ut på den tilsynelatende umulige og ambisiøse oppgaven med å produsere fem albumer i løpet av få måneder, eksisterte et annet ambisiøst hip hop-prosjekt i samme format. ”Gotham Down: cycle II: Leviathan” (heretter kalt Leviathan for enkelhets skyld) er kanskje ikke det mest fengende navnet på et album, men ikke la det stoppe deg fra å sjekke ut dette konseptalbumet fra undergrunnsstjernen og rapperen Jean Grae.
Med nøyaktig sju spor og en spilletid på 24 minutter er det et album tettpakket med attitude og selvsikkerhet, god historiefortelling og fengende beats.
En snikmorder på rømmen. Albumet er, som den lange tittelen henviser til, prosjekt nummer to i trilogien ”Gotham Down”. Det er utelukkende produsert av Jean Grae selv, og albumet er en del av en ikke-lineær fortelling om en snikmorder som er på rømmen fra en tidligere arbeidsgiver.
Ulike deler av denne historien fortelles fordelt utover hennes mange prosjekter, og Grae har brukt minst ti år på å fortelle denne historien i musikken sin. Det er også noe tidsreising og superkrefter og sånt involvert – altså, det er komplisert. Men om du ikke føler for å gå gjennom hele diskografien hennes (selv om du burde!) for å lete etter biter av denne fortellingen, kan du få mye ut av Leviathan som et selvstendig prosjekt. I løpet av den korte spilletiden får du både intensitet og mørke (Big Kahuna Burger pt. 3), og minimalistisk og mer avslappet historiefortelling (Crayon Ruins, Bits pt. 1).
”Gotham Down: cycle II: Leviathan”. Jean Grae har en drøss av andre prosjekter som utvilsomt er verdt å lytte til, og som like gjerne kunne vært omtalt i denne spalten. Leviathan står likevel mitt hjerte nærest, fordi det var det første prosjektet hennes som virkelig vekket min oppmerksomhet og gjorde meg interessert i å vite mer om denne sære dama med de idiosynkratiske og humoristiske tekstene og konseptene.
Og tilbake til sju spor-formatet: det er så forfriskende å få en fokusert historie, uavhengig om den er aldri så sær, fortalt i løpet av en overkommelig mengde tid. Uten meningsløst fyllmateriale som bare er der for å få flere avspillinger på strømmetjenester (kremt, ”Culture II” og ”Scorpion”). Poenget er; dette er en intensiv, fokusert og undervurdert perle av et prosjekt. Hør det!
