Kvinnelige klassikere

Det søte og det sure

Albumet Art Angels av Grimes er et gigantisk fuck you til alle som mener kvinner bare kan være én ting om gangen.

Av Edel Malene Farstad |27 mai 2018

Share on Facebook Share on Twitter Share by email
Det søte og det sure
Grimes spiller ofte på kontrasten mellom hennes lyse vokal og den konfronterende og tøffe stilen man finner i mange av tekstene og musikken, skriver Edel.
Det søte og det sure

S

om forrige måneds klassiker, er også dette et album i opprørets ånd. Art Angels fra 2015 er det fjerde studioalbumet til artisten Grimes, født i Canada i 1988. Hennes tredje album ”Visions” ble en indie-hit da det kom ut i 2012, men etter møtet med den kommersielle musikkindustrien så hun seg nødt til å ta et oppgjør med de sexistiske holdningene hun møtte i bransjen.

I en tumblr-post fra 2013 kritiserer hun blant annet inkompetente menn som ser seg nødt til å hjelpe henne med produksjon og tekniske aspekter ved musikken: «I’m tired of men who aren’t professional or even accomplished musicians continually offering to ‘help me out’ (without being asked)».

Hun tar også et oppgjør med ideen om at det å høre på og inspireres av popmusikk oppfattes som overfladisk og banalt. Å motta «velmenende” råd fra mindre kompetente personer enn en selv, og det å møte på fordommer og antakelser rundt ens interesser, er dessverre noe mange kvinner kan kjenne seg igjen i.

Så, i 2015, kom Art Angels – et album hvor Grimes selv har produsert alt på tross av hennes antatte kvinnelige inkompetanse. I tillegg har hun skrevet alle tekstene selv og designet coveret. Det er vanvittig fengende eksperimentell pop, og albumet høstet jevnt over strålende kritikk da det kom ut.

Grimes spiller ofte på kontrasten mellom hennes lyse vokal og den konfronterende og tøffe stilen man finner i mange av tekstene og musikken, for eksempel i ”Kill V. Maim”. Dette er en sang skrevet fra synspunktet til Al Pacinos karakter i filmen Gudfaren – bare at han i Grimes’ univers også er en vampyr som kan skifte kjønn og reise i tid. Refrenget synges som et slags heiarop, mens den brutale hverdagen til den tidsreisende vampyr-gudfaren beskrives i teksten. Det er slike sære innfallsvinkler som gjør Art Angels så underholdende og overraskende å høre på – man vet aldri hva som venter rundt neste sving, på neste låt.

Å være kvinne kan ofte føles som en fryktelig langtekkelig identitetskrise hvor du konstant føler at du må velge det ene eller det andre: feminin eller tøff, flink og begavet eller bare pen å se på. På Art Angels er Grimes innom både det søte (”Realiti”) og det sure (”Scream”), det konfronterende (”Kill V. Maim”) og det mer lavmælte og forsiktige (”laughing and not being normal”).

Grimes kombinerer her elementer fra sine mange ulike inspirasjonskilder og skaper en helhet som er særegen og spennende. Art Angels er både et fantastisk stykke musikalsk arbeid og et gigantisk fuck you til alle som tør å antyde at kvinner ikke kan produsere musikk, eller at kvinner bare kan være én ting av gangen. For å sitere Virginia Woolf’s Orlando: ”She had a great variety of selves to call upon, far more than we have been able to find room for”.

Hele albumet kan lyttes til her: