L
a oss få det som alltid må være med, men som egentlig ikke er så interessant, ut av verden først: Rampage er en OK film. Det er en actionfilm, og den har action i seg. Den handler om Dwayne ”The Rock” Johnson, en primatolog som må redde gorillaen George, og hele Chicago, fra den sikre undergang. Dette fordi et serum, som kan forvandle vanlige dyr om til kjempestore monstre besatt av å ødelegge så mye som mulig, eksploderer i ansiktene på stakkars George, en ulv og en krokodille.
Dwayne ”The Rock” Johnson fremstilles som en enestående macho-helt, Chicagos eneste håp mot monster-destruksjon. Siden Dwayne ”The Rock” Johnson på mange måter er actionsjangerens Daniel Day Lewis, klarer han dette med stor overbevisning. For å referere til The Guardian sin anmeldelse av filmen: jeg ville stolt på Dwayne "The Rock" Johnson med mitt liv. Ansiktet hans? Betryggende. Stemmen? Beroligende. Var jeg på et styrtende fly med Dwayne, hadde jeg lent meg tilbake og nytt nedturen.
Rampage er et eksemplarisk stykke populærkultur, og det gjør den interessant, fordi populærkultur (spesielt den som kommer fra USA, et land langt borte, som likevel klarer å utøve uendelig med innflytelse på oss europeere), reflekterer oss. Et konglomerat av kapitalisme, populisme og tradisjon, riktignok – en ærlig refleksjon av hva ”the man” tror vi er opptatte av, hva vi liker og hva som kommer til å slå an.
Her er det lite rom for nyvinning, og det er nettopp derfor populærkulturen har så mye å by på. Det var ikke Virgina Woolfs modernisme som satte folkemassene i fyr og flamme på 1900-tallet. Folk flest enset knapt nok stakkars Franz Kafka da han levde. De var en reaksjon på sin samtid, ikke en refleksjon av den. Det er det populærkultur som er, og den står fast på sitt.
Nå har vi kommet så langt at feminisme har gjort sitt inntog i sjangerfilmer. Lett-feminisme, uten sukker og med null kalorier. Rampage ruller inn som populærkulturens idé av en woke actionfilm, og har noe å tilby som de aller fleste andre actionfilmer fra de siste årene har å tilby – svake menn. Patetiske menn. Metroseksuelle menn.
Kun dette kan bane vei for sterke kvinner (og den metroseksuelle mannens motstykke: Den Sterke Mannen I Kontakt Med Naturen). Du trodde at menn og kvinner kunne stå side om side i en actionfilm, uten at styrken til den ene ødela for den andre? Dessverre, så langt har verken samfunnet eller actionfilmen kommet.
Rampage åpner derfor, i denne ånden, med en scene som setter opp den metroseksuelle mannen på en eksemplarisk måte. Primatologen Davis Okoye (herunder referert til som Dwayne ”The Rock” Johnson) har med seg noen primatolog-elever på slep gjennom et jungelområde i en dyrehage.
Mennene er veganere og snakker om grønnkålsbrød i de stundene hvor de ikke hiver seg ned på bakken og gråter så snart de ser en gorilla (selv om man gjerne skulle anta at det å komme over en gorilla i ny og ne var ganske normalt, for en primatolog). Den eneste kvinnen i følget har ikke mye å tilby som karakter, men forholder seg rolig i møte med gorillaen, og ruller på øynene av disse patetiske grønnkålselskerne.
Dwayne ”The Rock” Johnsons karakter, derimot, er en sterk, modig og god mann. Dette vet vi fordi han foretrekker dyr fremfor mennesker. Han er i takt med naturen, som er bra. Hans mannlige følgesvenner er metroseksuelle pinglemenn, som lager grønnkålsbrød og har blitt primatologer kun for at filmen skal kunne stille Dwayne ”The Rock” Johnson i et godt lys.
Den ene kvinnen i følget, som kommer godt ut av det i forhold til sine grønnkålsbrødelskende motstykker, ødelegger litt da hun senere spør Dwayne ”The Rock” Johnson om han kan demonstrere noen av de ”submission techniques” han brukte for å få overhånd på gorillaen.
Heldigvis kommer Naomie Harris fortløpende på banen som filmens kvinnelige hovedrolle, og uheldigheten med Dwayne ”The Rock” Johnson sine ”submission techniques” forsvinner. På papiret er Naomie Harris, eller Dr Kate Caldwell, som rollefiguren heter, svært så appellerende. Dr Kate er en forsker som har utviklet et serum som gjør vanlige dyr til gigantiske monstre, men som prøvde å ødelegge forskningen når hun forstod hvor onde hennes sjefer er.
Nå er hun arbeidsløs, og begir seg ut for å finne Dwayne ”The Rock” Johnson så snart hun får ferten av at noen har spredd serum rundt på tilfeldige dyr. Akkurat hvorfor hun gjør det er litt uklar – hun innrømmer selv at hun ikke vet hvordan hun reverserer monster-utviklingen, så hvorfor hun ikke dro rett til politiet er ikke forståelig for oss dødelige. Regissør Brad Peyton har utvilsomt en god forklaring.
Dessverre er Dr Kate Caldwell ikke like appellerende på film som hun er på papir. Kvinnelige forskerfigurer har blitt en trope i actionfilmer, og det er ikke fordi Hollywood synes kvinner i STEM er fantastisk intelligente og fortjener representasjon. Det er fordi en kvinnelig forsker kan tilføye handlingen akkurat det en kvinnelig kone, søster eller lignende rollefigur kan, men på en ”woke” måte.
Hun kan nemlig forklare handlingsforløpet for publikum og hjelpe helten med diverse småting (Kate kan for eksempel fortelle Dwayne ”The Rock” Johnson at selv om hun ikke kommer til å være til noen som helst hjelp, så har sannsynligvis kjeltringene laget en slags motgift, så de bør dra ditover hvis de skal redde gigantiske George).
Hun blir sannsynligvis også reddet, men på en måte som er greit, fordi når man gir kvinnefiguren en mannsdominert jobb betyr det at alt som skjer siden, skjer i feminismens navn.
I en actionfilm er det action som er i fokus, og dette er fortsatt mannens domene. Å gi kvinnen en forskningsrolle kan virke som en måte å enkelt frata henne all det fysiske handlingsrommet, samtidig som man skjermer seg selv mot kritikk. Feminisme har absolutt inntatt populærkulturen, på alle områder, og Rampage er et godt eksempel på hvordan en sexistisk og konservativ populærkultur kan benytte et feministisk ordforråd som et trekkplaster, uten å gi slipp på noe av sexismen eller konservatismen.
Det å gi kvinnerollen en jobb, uten å gi henne mer å gjøre eller noen andre karaktertrekk, er ikke forferdelig i seg selv, men det er ikke mer enn et lite skritt i riktig retning. Det er også bemerkelsesverdig at actionfilmer med kvinner i hovedrollene, som Wonder Woman, allikevel klarer å gi de mannlige karakterene viktige scener og kule øyeblikk. Nesten som de klarer å se på menn som fullverdige mennesker, og ikke bare Pen Person (Men Nå Med Briller).
Rampage er en middelmådig film som sannsynligvis kommer til å bli glemt så snart den slutter å gå på kino. Men tropen om den kvinnelige forskeren kommer til å vare ganske mye lenger. La oss ta Rampage som et kroneksempel, og en advarsel, på hvor overfladisk kommersiell feminisme kan være.
