Film

Gjennomført indie-feminisme

Lady Bird skildrer det konfliktfylte og inderlige forholdet mellom mor og datter. En perfekt film for åpningssermonien til Stockholms Feministiska Filmfestival.

Av Elisabeth Gripsrud|25 februar 2018

Share on Facebook Share on Twitter Share by email
Gjennomført indie-feminisme
Det er gjennom å prøve og feile at hovedperson Lady Bird får livserfaringer som gjør at hun vokser som menneske og ser hvilke verdier som er viktige.
Gjennomført indie-feminisme

D

et er ingen overdrivelse å si at Lady Bird er en av de mest etterlengtede titlene på kino dette året. Greta Gerwigs debut som regissør og manusforfatter satte rekord for høyeste score på Rotten Tomatos og sikret henne en Oscar-nominasjon for beste regi – en påskjønnelse få kvinner har fått før henne.

Undertegnede var så heldig å få oppleve filmen som en del av åpningsseremonien ved Stockholm Feministiska Filmfestival.

Mor og datter

Med sin kledelige ironiske distanse skildrer Gerwig et konfliktfylt, men inderlig mor-datter forhold. Handlingen er lagt til Sacramento, California i 2002, der livet tilsynelatende står stille på tross av store utviklinger i samfunnet.

17-åringen Christine omdøper seg ”Lady Bird” og håper på å kunne ta en kreativ universitetsutdannelse på østkysten langt vekk fra det sedate livet i hjembyen. Dette er imidlertid et ønske det er heller usikkert om hun får oppfylt. Familiens økonomi er skranten. Far Terry er arbeidsledig og mor Marion må jobbe døgnet rundt som sykepleier. I likhet med henne har Christine et stort temperament og kranglene oppstår forløpende i det folksomme familiehjemmet. Det er ikke stort bedre på den katolske videregående skolen, der hovedpersonen konsekvent opponerer både mot elever og lærere.   

Forviklinger, forelskelser og noen nye vennskap senere blir Christine konfrontert med hva som egentlig er hennes egne verdier og hvem hun ønsker å være. Tilsynelatende er den narrative strukturen og karaktertypene i filmen gjenkjennelige fra tradisjonelle coming of age filmer. Imidlertid bringer Gerwig inn mer autentiske nyanser og brudd med stereotyper, hvilket gjør filmen til et veldig underholdende feministisk prosjekt.

Ironisk distanse

I hovedrollen som Lady Bird får man et gledelig gjensyn med ikoniske Saoirse Ronan – som en del kanskje husker som yngstesøster Briony i Atonement (2007). Hun spiller opponerende og frustrert tenåring både med største innlevelse og glimt i øyet.

Blant mange scener er min personlige favoritt den der hun sammen med bestevenninnen ligger med bena i været og snakker om sex, mens de knasket oblater i friminuttet på skolen. Gerwigs distingverte stemme som regissør skildrer også de øvrige karakterene med sympati og innsikt, hvilket pendler mellom det hysterisk morsomme og emosjonelt hjerteskjærende.

Bak filmens velpolerte indie-estetikk (gjort til fingerspissene) ligger det også et klart feministisk perspektiv og en klassebevisst kritikk av livet i forstaden. Motsetningsvis til narrativet man kjenner så godt fra klassiske High School filmer fra 80- og 90-tallet er det ikke en ridder på en hvit hest fra overklassen som kommer for å redde den stakkars middelklassejenta fra et liv på ”feil side av togskinnene”, som Christine selv omtaler det. Gerwigs medmenneskelige, men alltid tilstedeværende ironiske distanse aksepterer og kritiserer på samme tid.

Løsningen på denne hovedpersonens utfordringer ligger ikke i et forhold til en gutt eller en lettvint materiell klassereise.

Utfordrer tradisjonelle kjønnsroller

Selvaksept og relasjonene mellom kvinner settes i førersetet som den bærende narrative driften i filmen. Den tøffe kjærligheten mellom mor og datter i filmen utfordrer for eksempel tradisjonelle kjønnsroller i forhold til fremstilling av familierelasjoner.

Mor er bautaen i familien og den inntektsbringende av foreldrene, men sliter samtidig med å utrykke følelser ovenfor datteren. ”Hva om dette er så bra det blir?” spør Lady Bird i en scene, der moren sier hun ønsker at datteren skal kunne bli den beste versjonen av seg. Den påfølgende stillheten er knusende. Til gjengjeld er far i familien den mest avslappede i forhold til å vise affeksjon og sympati.

Verdien i å prøve og feile

Det må imidlertid nevnes at filmen er langt ifra noen langdryg moralpreken om ansvar og privilegier. Hovedpersonen konfronterer også foreldrene om at deres egne verdier og selvbilde projiseres over på henne. Selv om status og økonomisk trygghet ikke er alt, skader det ikke.

Regissøren gir Lady Bird en likeverdig stemme og en rett til å være både feilbarlig, egoistisk og usikker som hovedperson. Det er gjennom å prøve og feile både som venn, datter og kjæreste at hun får livserfaringer som gjør at hun vokser som menneske og ser hvilke verdier som er viktige.

Å se oppvekstskildringer fra hvit middelklasse i USA, der det største problemet fremstår som å kunne velge fritt mellom universiteter på øverste hylle, kan fremstå som et noe oppbrukt tema. Samtidig er det i seg selv et viktig feministisk prosjekt å kunne få filmatiske oppvekstskildringer om unge kvinner fortalt av kvinner. Jeg opplever Gerwigs prosjekt som regissør både som gjennomgående genuint og fullt av fortellerglede. Hun påstår ikke å fortelle mer enn en enkeltkvinnes historie. Det er også et viktig feministisk prosjekt å gi kvinner rett til å fortelle historiene de selv ønsker å fortelle som regissører. Jeg gleder meg til å se hvilke dører filmer som Lady Bird åpner og hva som blir Gerwigs historier å fortelle som regissør.