TIFF

Fra undertrykkelse til frigjøring

Thelmas feministiske side stikker dypere enn moderne ”flink pike”-problematikk og diskusjoner rundt religiøs oppdragelse.

Av Thea Loennechen|23 januar 2018

Share on Facebook Share on Twitter Share by email
Fra undertrykkelse til frigjøring
Det blir mindre og mindre viktig for seeren å forstå hva Thelma er, eller hva hun egentlig gjør. Pressebilde.
Fra undertrykkelse til frigjøring

T

il nå har det ikke vært særlig relevant å utforske regissør Joachim Triers filmkatalog i et feministisk perspektiv. Hans kvinner har tidvis kun fungert som statister i egosentriske maskuline fortellinger. Med kritikerfavoritten Thelma har det skjedd en helomvending, hvor Trier med god hjelp fra Eskil Vogts minimalistiske manus, viser en vakker dannelsesreise fra undertrykkelse til frigjøring.

Helspent maktbalanse

Den ferske studenten Thelma (Eili Harboe) opplever en klassisk konflikt mellom gammel identitet og nye impulser, når hun flytter til Oslo fra den lille bygda hun er vokst opp i. Slik er møtet med den såkalte storbyen gjenkjennelig for de fleste, kanskje særlig når hun forelsker seg i Aina (Kaya Wilkins). Men det prosaiske og hverdagslige ved fortellingen glir med ett over i det uhyggelige og mystiske. Idet Thelma oppdager at hun er litt annerledes enn de andre på lesesalen, øker presset hjemmefra.

Henrik Rafaelsen gjør sin kanskje sterkeste rolleprestasjon som Thelmas kontrollerende og appellerende far. Sammen med Thelmas mor (Ellen Dorrit Petersen) bedriver han sosial kontroll av den samvittighetsfulle datteren, både i Guds navn og gjennom en mer menneskelige manipulering. Selv om den kvinnelige hovedrollen er filmens stødige sentrum, og avgjørende for narrativets utvikling, er samspillet mellom karakterene i tillegg så godt konstruert og utført, at de vekslende maktstrukturene skaper vel så mye spenning som Thelmas overnaturlige evner.

Et feministisk prosjekt

Det har vært kinkig for filmanmeldere å plassere Thelma innenfor underholdning/kunst-spekteret, men det er liten tvil om at dette er en fortelling som våger å si noe. Filmens feministiske side stikker dypere enn moderne ”flink pike”-problematikk og diskusjoner rundt religiøs oppdragelse.

For når Thelma selv oppsøker den historiske konteksten rundt den kraften som vokser i henne, tar Trier i bruk virkelige bilder fra hekseprosessene og 1800-tallets hysteri-behandling. Bildene glir over skjermen som en power point-presentasjon, et enkelt, men effektivt grep for å kaste seeren inn i en historie som aldri ser ut til å ta slutt: menn som er redd for det som skjuler seg bak det kvinnelige ytre.  

Det blir mindre og mindre viktig for seeren å forstå hva Thelma er, eller hva hun egentlig gjør. Som fantastisk fortelling skapes det ikke et materialisert monster eller konkretiserte mytiske evner. Slik består filmens kunststykke i det enkle faktum at man aldri helt vet hva eller hvem heltinnen kjemper mot. Til gjengjeld reflekteres det uforklarlige i det menneskelige som finnes i henne: den kvinnelige seksualiteten og den klassiske kjærligheten. Og ikke minst frigjøringen av disse.