TIFF

Smertefull feelgood

Naoko Ogigamis film «Close-Knit» er en hysterisk morsom satire over de trange kategoriene kvinne og mor.

Av Thea Loennechen|19 januar 2018

Share on Facebook Share on Twitter Share by email
Smertefull feelgood
Japansk største kvinnelige regissør lar oss aldri sitte igjen med enkle svar. Foto: Pressebilde.
Smertefull feelgood

D

et er ikke uten grunn at Tromsø internasjonale filmfestival i år har viet et helt eget program til den japanske regissøren Naoko Ogigami. Selv beskriver de filmene hennes som ”den beste ferien du kan forestille deg”. Ettersom ferier ofte er høykonsentrert hygge med et stikk av selvransakelse, må man bare si seg enig. Ogigamis nyeste film, Close-Knit, er feelgood som gjør vondt. Det er uunngåelige, tynnslitte familiebånd under blomstrende kirsebærtrær, og hysterisk morsom satire over de trange kategoriene kvinne og mor. 

Kvinnerollen og morsrollen

De store tematiske linjene i Close-knit springer ut av filmens utradisjonelle hovedperson, 11 år gamle Tomo. Gjennom hennes prepubertale hverdag skildres en gryende nysgjerrighet rundt hva det vil si å være kvinne, og svarene søker hun blant venninner og morens skumle undertøy. Som datter av en ustabil og fraværende ung alenemor virker det derimot som Tomo har innfunnet seg med å aldri vite hva en mor er. Dette er før hun søker husrom hos onkelen sin, og hans nye samboer Rinko. Som transkvinne utfordrer Rinko i første omgang Tomos bilde av det kvinnelige. Som en av filmens morsfigurer utfordrer hun deretter et av livets ømmeste punkter: hva er en god mor?

Det blomstrende forholdet mellom Tomo og Rinko formes som et svar på dette spørsmålet. En god mor er først og fremst bunnløst omsorgsfull og tilstedeværende, slik Rinko stryker reservedatteren sin over håret, lager søte matpakker, og lærer henne å strikke – og ikke minst takle rasende følelser. Rinkos milde zen-vesen og myke håndbevegelser blir mer enn en gang poengtert gjennom kameraets enkle fokus. Når hun i tillegg blir genuint glad i Tomo, virker det som alt faller på plass mellom søt lek og bestemt oppdragelse. 

Den Gode Moren

Japansk største kvinnelige regissør lar oss aldri sitte igjen med enkle svar. Close-Knit er bygget opp som en matrise av ulike mor-barn-forhold, og disse utfordrer seeren i det hun har bestemt seg for hvem den gode moren er. Tomos bestemor løftes frem som et eksempel på den eldre generasjonens strikte og urettferdige oppdragelse, særlig av jentebarn, før bildet nyanseres gjennom bestemorens såre skildring av en mor og en datter som alltid har forstått hverandre, men ikke snakket sammen.

Den vonde samtalen er et pendlende tema i Close-knit. Det er til tider vanskelig å ikke felle dom over den ene moren som feier sønnens homofile legning under teppet, eller hylle den andre moren som strikker falske bryster til sin transseksuelle sønn. Som filmens barnlige sentrum fungerer Tomo og hennes søken etter en god mor derfor som et genialt balansepunkt. Det lekes med seerens følelser når datteren, etter å ha avvist sin hjemkomne mor, til slutt trygler om å få bli med hjem. Den unge skuespilleren skildrer hjerteskjærende godt det uunngåelige biologiske båndet til moren, på tross av Rinkos åpne armer.

Filmens sprø, men skarpe humor letter stadig på tyngden av de alvorlige temaene. Under den estetisk skjønne kinematografien latterliggjør Close-knit ideen om en god mor og en god kvinne, og oppfordrer til en gjenoppdagelse av disse ømfintlige kategoriene som vi alle finner så gjenkjennelige.