Bøker

Tallenes upersonlige tale

Som leser av Bushra Ishaqs nye bok «Hvem snakker for oss?» savner man et menneskelig ansikt bak den store tallmassen.

Av Thea Loennechen|14 desember 2017

Share on Facebook Share on Twitter Share by email
Tallenes upersonlige tale
Forfatter, lege og forsker Buhsra Ishaq har skrevet et viktig forskningsprosjekt, ifølge anmelderen. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard/Cappelen Damm
Tallenes upersonlige tale

M

ed debattboken Hvem snakker for oss? har forfatteren, legen og forskeren Bushra Ishaq gjort et solid stykke forskningsformidling, med bakgrunn i en undersøkelse hun selv har gjort om norske muslimers holdninger. Som litteraturprosjekt er det derimot ikke åpenbart at boken evner å bidra til den nyanserte samtalen om islam som så sårt trengs i det norske samfunnet. Den risikerer å si mer om presset som øker på norske muslimer fra majoritetsbefolkningen, enn denne mangfoldige gruppens egen virkelighet.

Viktig forskningsprosjekt

I kunnskapssamfunnet blir gode statistiske analyser ansett som et uslåelig middel, og ettersom Ishaqs prosjekt er nettopp å knuse kunnskapsløse og fastgrodde myter om muslimer og islam, utgjør Hvem snakker for oss? en presentasjon av forfatterens egen kvantitative undersøkelse. Boken bør slik leses som et samfunnsvitenskapelig forskningsprosjekt og et opplysningsprosjekt.

Store deler av kapitlene er bygd opp som en god religionstime, med grundige gjennomganger av skriftene og begrepenes opprinnelige hensikt og betydning, til sist avløst av statistiske funn om norske muslimers egne holdninger. Ishaqs bunnsolide forskningsarbeid og stødige oversikt over islam er bokens sterkeste side. Likevel kan det være verdt en diskusjon hvorvidt de virkelige muslimske stemmene slipper til i slikt forskningsarbeid. ”Hvem er det jeg lytter til?” er spørsmålet leseren sitter igjen med. 

En upersonlig bok

Som tittelen på boken henviser til, styres fremstillingen av islam i samfunnsdebatten av hvilke stemmer som kommer til, og hvilke som blir hørt. Over lang tid har taletiden vært fordelt mellom innvandringsfiendtlige partimedlemmer og unyanserte antimuslimske organisasjoner. Men det kan se ut til at vi nå opplever et skifte i debatten, hvor muslimske nordmenn deler sitt perspektiv. Fordi tonen i Ishaqs bok preges av den nøkterne samfunnsviterens språk, blir diskusjonen i etterkant av statistikken til tider konstaterende og distansert. Som leser av Hvem snakker for oss? savner man et menneskelig ansikt bak den store tallmassen, særlig ettersom temaet for boken er religion. Hvilken hensikt har det å forme en hel religiøs gruppe til en svarprosent?

Gjennom veggen av tall og statistikk slipper i blant Ishaqs egne erfaringer og følelser gjennom, som i kapittelet ”muslimske kvinner”. Her innleder hun med sin opplevelse fra et møte med en nedlatende fotograf, som fnøs ved tanken på henne som både feminist og muslim. Men anekdoten stopper her, og igjen er det de statistiske analysene som argumenterer på vegne av den muslimske kvinnen. Spørsmålet er altså ikke hvorvidt Ishaqs bok er et godt forskningsprosjekt, men hva den kan bidra med i en kompleks og lite nyansert debatt om islam i Norge. Med andre ord, i hvilken grad denne debattutgivelsen snakker fra et mangfoldig muslimsk perspektiv, eller velger å forholde seg til de kravene som ikke-muslimene stiller.

Hva velger vi å snakke om?

NRKs anmelder har kalt Hvem snakker for oss? et kampskrift, men begrepet forsvarsskrift virker mer passende. De statistiske funnene er viktige bidrag når de viser en dramatisk kløft mellom ikke-muslimers oppfatning av muslimer, og muslimske nordmenns egne holdninger. Problemet er derimot at orienteringen rundt hva ikke-muslimske nordmenn mener, tror og uttaler, ikke tilfører nye perspektiver til en debatt som allerede er fastkjørt i et uheldig spor. Hvorfor skal norske muslimer danse etter majoritetsbefolkningens pipe, når de selv sitter på rike og mangfoldige fortellinger fra eget liv?

Det er vanskelig å ikke sammenligne Ishaqs bok med Nancy Herz, Sofia Nesrine Srour og Amina Biles Skamløs. Jo, deres bok har en litt annen vinkling og målgruppe, og slik er det ikke helt rettferdig å stille de to utgivelsene opp mot hverandre. Men det er ikke desto mindre interessant å se på viktigheten av å bryte de konvensjonelle rammene for debatten.

Eksempelvis vil Iram Haqs film Hva vil folk si, slik som de Skamløse jentenes bok, stå igjen i historien som banebrytende fremstillinger av islam fra norske muslimers eget perspektiv. Den samfunnsvitenskapelige, litt høflige måten å formidle virkeligheten på egner seg til mange formål. Å skape engasjement og vise religionens menneskelige ansikt, er ikke et av de. Tallene taler for seg, men det spørs om det finnes stemmer som kan lede samtalen om islam i Norge over på en romsligere og mer undersøkende vei.