Film fra Sør

Revolusjonens feminine side

Å anmelde et overgrep er aldri lett. I «Beauty and the Dogs» må heltinnen kjempe mot et samfunn som har sviktet kvinners rettigheter til fordel for menns revolusjonære drømmer.

Av Thea Loennechen|20 november 2017

Share on Facebook Share on Twitter Share by email
Revolusjonens feminine side
Beauty and the dogs illustrerer glimrende hvordan en revolusjon skyver kvinnefiendtlighet og undertrykkelse under teppet. Foto: pressebilde
Revolusjonens feminine side

F

ilmen Beauty and the dogs er en utmattende og intens affære. Handlingen foregår over en eneste natt i den tunisiske hovedstaden, og hver av de ni scenene er filmet i én lang tagning. Denne filmatiske effekten forsterker følelsen av hovedpersonens eviglange kamp for rettferdighet, fra den ene tunisiske samfunnsinstitusjonen til den andre. For seeren finnes det ikke et eneste pusterom før rulleteksten glir over skjermen. 

Hinderløype for rettferdighet

Kvelden begynner uskyldsrent foran speilet før en studentfest. Mariam (Mariam Al Ferjani) har på seg et ”tekkelig” antrekk, men må etter et uhell låne en venninnes utringede kjole. Utover kvelden vekker hun Youssefs (Ghanem Zrelli) oppmerksomhet, og de to begår den fatale feilen å bevege seg ned mot strandkanten som ugift par. Mellom første og andre scene skjer det noe. Mariam kommer løpende nedover gaten, i sjokk og fortvilelse etter å ha blitt voldtatt av tre politimenn. I de resterende sju klippene skildres den lange og krøkete veien mot anmeldelse av hendelsen.

Nesten hele handlingen i Beauty and the dogs foregår innendørs, raskt skiftende mellom trange korridorer, røykfylte kontorer, og mørke bakseter. Settingen forsterker det kvelende inntrykket av en byråkratisk labyrint. Det samme gjør myndighetspersonenes absurde fremtoning, som med det første kan virke noe karikert. Men politimennene regelrette ondskap og byråkratenes absurde logikk, kan også fungere som karikaturer på triumferingen i etterkant av revolusjonen. For gjennom hele filmen forsøker andre å overbevise Mariam om at staten aldri tar feil, at én kvinnes traume ikke betyr mer enn den nasjonale selvfølelsen. 

Revolusjon for hvem?

En selvpåtent tunisisk grønnsakhandler ble starten på den arabiske våren. Den tunisiske sjasmin-revolusjonen skal i seg selv ha skapt de største nasjonale endringene av alle de nordafrikanske opprørene. Men hvem var revolusjonen egentlig for? Hanias film peker på sjasmin-opprøret som et maktskifte mellom menn i høye posisjoner. Særlig blir filmens helt et bilde på dette.

Youssef er en av sjasmin-revolusjonens sønner, og evig idealist. Etter voldtekten er det han som styrer Mariam mot rettferdigheten, når han fotfølger henne til sykehus og politistasjon. Men Youssefs åpenbare ”mansplaining” om rettferdighet og borgerrettigheter overfor den traumatiserte Mariam, er lite konstruktiv og blir etterhvert ganske provoserende. De heltemodige hensiktene viser seg til syvende og sist å handle om hans egen kamp. På elegant vis sørger Hania for å løfte frem Mariam selv som eventyrets heltinne. Al Ferjani spiller ut filmens konflikter på egenhånd, og presterer å formidle naiv uskyld og moden råskap i en og samme karakter. På tross av skumle trusler, fysisk anholdelse og latterlige skremselsbilder fra myndighetenes side, står Mariam fast på å anmelde voldtekten med egne ord. 

Den tunisiske drømmen om rettferdighet er et eventyr hvor alle rollene har blitt spilt av menn, og som filmens tittel viser til, er fortellingen om den tunisiske kvinnens rettferdighet en annen fortelling. Slik er Beauty and the dogs en glimrende illustrasjon på hvordan en revolusjon skyver kvinnefiendtlighet og undertrykkelse under teppet.