D
et lavmælte og det hverdagslige er kanskje ikke egenskaper man intuitivt forbinder med indisk filmtradisjon. Men regissør Alankrita Shrivastava har med sitt andre prosjekt, Lipstick under my burkha, skapt en realistisk og intelligent film, i et litt annet landskap enn den karikerte Bollywoodsjangeren. Kvinnenes dominans foran kameraet er bare ett av flere filmatiske grep for å bryte med en tradisjon som ofte skildrer karakterløse, flate kvinneskikkelser. Med Lipstick under my burkha er det først og fremst fire nyanserte hverdagshistorier som kommer til live bak fargerike sarier og knallrøde lepper.
En indisk klassereise
Filmen tar på ingen måte opp den velkjente klasseproblematikken fra slummen, men så er heller ikke dette realiteten for alle indere. Landet har en av verdens største middelklasser, og den vokser seg større i takt med økonomisk fremgang. Det interessante med Shrivastavas fortelling, er hvordan hun evner å ta for seg den universelle motstanden kvinner til alle tider har møtt når samfunnet er i endring. De fire hovedpersonene befinner seg på ulike steder i livet, og utgjør sammen et helhetlig bilde av hva det vil si å leve som middelklassekvinne i dagens India.
Nyforlovede Leela innleder filmen som lykkelig forelsket, men ikke i den mannen familien har valgt til henne. Studenten Rehana lider under familiens religiøse skikker – hjemme er hun tildekket syerske, på skolen er hun jeanskledd sanger. Shirins dobbeltliv som dørselger av unødvendige husmor-produkter gir henne muligheten til å nå firmatoppen, noe den voldelige og undertrykkende ektemannen hennes setter lite pris på. De tre kvinnene er alle en del av den yngre generasjonen, som på tross av ulike levekår kjemper de samme daglige kampene for retten til egne livsvalg.
Filmens seer knytter likevel et nærere bånd til den eldste av de fire hovedkarakterene, den middeladrende enken Usha (Rathna Pathak Sha) og hennes seksuelle renessanse. Av familien blir Usha bare kalt ”Auntie”, og i matriarkrollen mister hun statusen som subjekt og individ. Den seksuelle identiteten sin gjenoppdager hun alene, som en slags indisk Don quijote. Hun forleser seg på kiosklitteratur, og lar seg rive med i møte med en veltrent ung svømmetrener. Sha kroppsliggjør den kontroversielle rollen med en sårhet og komikk som gjør henne til filmens store stjerne.
God fortellerkunst
Ushas favorittbok er den vestlige erotiske fortellingen ”Lipstick dreams”, og gjennom hele filmen kan man høre Ushas indre stemme som leser de seksuelle skildringene. Den voldsomt poetiserte og klisjefylte teksten fungerer både som komisk avspenning, og som en uhemmet kanalisering av de drømmene og fantasiene som kvinnene må undertrykke. Selve det seksuelle begjæret er så realistisk fremstilt at det kan mistenkes for å være grunnen til forbud i hjemlandet.
Humoren har mye av æren for filmens formidlingsevne, og de komiske scenene er velspilte og intelligente, nok en gang i motsetning til Bollywood-formens slapstick-humor og intense gestikulering. Leelas kjappe replikker og Shirins dobbeltliv som frekk selger er først og fremst velskrevne kvinneroller. De ulike fortellingene fungerer både uavhengige av hverandre, og i samspill med hverandre. Det er først i siste scene de fire hovedpersonene faktisk samles og snakker sammen, et interessant grep for å understreke ensomheten i kvinnenes hverdag. Det er uforutsigbarheten ved Shrivastavas dramaturgi som får frem fortellingens budskap. Klippene av leppestift som føres på, tørkes vekk, skjules og bæres med stolthet, illustrerer filmens viktigste poeng: at likestillingskampen i alle kulturer er like mangfoldig som kvinners ønsker og drømmer.
