Film fra Sør

Det menneskelige blikket

I Sebastián Lelios «En fantastisk kvinne» kolliderer stereotypiene og virkeligheten, og åpner opp for en vakker fortelling om å kjempe for å bli sett som den man er.

Av Thea Loennechen|11 november 2017

Share on Facebook Share on Twitter Share by email
Det menneskelige blikket
Kontrasten mellom den elskede som ser Marina (Daniela Vega), og de andre som ser forbi henne, utgjør filmens røde tråd. Foto: pressebilde.
Det menneskelige blikket

D

ette årets Film fra Sør-festival åpnet med bruset fra et av verdens underverker – de ville Iguazúfallene mellom Brasil og Argentina. Med rolig kameraføring filmes det fantastiske naturfenomenet. Historien om Marina Vidal (Daniela Vega) begynner lengre sørvest, i Chiles hovedstad Santiago. Første scene av En fantastisk kvinne sees fra den middelaldrende mannen Orlandos (Fransisco Reyes) perspektiv, på vei for å møte kjæresten Marina til middag. Filmens seer blir slik kjent med hovedpersonen gjennom Orlandos kjærlige og beundrende blikk. Samspillet mellom Vega og Reyes er elektrisk, og skildrer godt det komplekse parforholdet. Marina virker dypt forelsket, men usikker og famlende, mens Orlandos hengivne kjærlighet fremstår trygg og avslappet. På denne måten har regissør Sebastián Lelio allerede innledningsvis bygget opp filmens grunnmur: den gjenkjennelige kjærligheten mellom to mennesker. Når grunnmuren brister er krisen uunngåelig.

Blikket som ser 

Orlando faller om på soverommet, blir hastet til sykehuset, og erklært død på stedet. I øyeblikket Orlando forlater filmens univers, blir Marina møtt med omverdenens ubehagelige spørsmål: ”Har du identifikasjon?”, ”Marina? Er det et kallenavn?”, ”Hva gjorde dere da han døde? Tok dere dop?, ”Betalte han deg?”. I løpet av få minutter går hun fra kjæreste til anonym kriminell. Med denne plutselige overgangen tvinges man til å se gjennom de samme intolerante og hatefulle øynene som menneskene rundt Marina. Kontrasten mellom den elskede som ser henne, og de andre som ser forbi henne, utgjør filmens røde tråd.

Hvem er den fantastiske kvinnen? Filmens ciskvinner er ressurssterke, vakre og veltalende, representert ved Orlandos ekskone Sonia (Aline Küppenheim), designkledd karrierekvinne, og politietterforskeren Adriana (Amparo Noguera), selverklært beskytter av gateprostituerte og ”slike som Marina”. Adriana blir kontaktet av Sonia for å etterforske eksmannens død. Med påfallende omsorg lover politikvinnen Marina at de bare skal snakke, og ber henne møte på politistasjonen. Hun har tross alt jobbet på gaten i mange år, som hun sier, og ”sett alt”. Denne antagelsen om at Marina nødvendigvis er prostituert og svak fordi hun er transkjønnet, fremstår vel så ille som de mannlige karakterenes stygge tilrop og fysiske slag. I scenen på politistasjonen begås filmens største svik, når Adriana beordrer Marina til å kle av seg, for å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet. Denne scenen sitter igjen som et vondt minne, og et bilde på samfunnets overgrep mot transkjønnede – fra respektløs nysgjerrighet og utspørring, til overskridelse av kroppslige grenser.

En naturlig kvinne

Den typiske ”fantastiske kvinnen” kunne vært Sonia, omsorgsfull forelder og kvinne i et stort konsern, eller Adriana, som viser autoritet i jobben som politi. Men kvinnekampen når ikke lenger enn hvordan man velger å se andre kvinner. Under Sonias første møte med Marina sier hun: ”Når jeg ser på deg, vet jeg ikke hva jeg ser”. Forbi denne overfladiske kommentaren, gir filmmediets parallelle perspektiver rom for det menneskelige og kvinnelige subjektet. Det er kun i scenene hvor Marina er alene, at Orlandos skikkelse til stadighet dukker opp, som en manifestering av det intense savnet. Den filmatiske bragden ligger derfor i vekslingen mellom velkjente stereotypier av den transkjønnede sett utenfra, og fremstillingen av Marina Vidal som sørgende og drømmende menneske.

En fantastisk kvinne forteller en historie som ikke er til å le av, men Lelios fortellerkunst har likevel en komisk brodd. Ikke ufortjent vant filmen Sølvbjørnen i Berlin for beste manus. Hovedpersonens skarpe replikker og ville oppførsel stiller omverdenen i et latterliggjørende lys. Et humoristisk pusterom i en ellers smertefull fortelling, er Marina som bestemt skrur Aretha Franklins ”(You make me feel like) A Natural woman” på fullt volum, mens hun kjører inn mot Santiagos forretningsstrøk. Den legendariske låten blir på ingen måte parodisk, men omskrives som en hyllest til Marinas rett til å være den hun er, og til den elskede som så henne som den hun var.