Intervju

- Et utdatert måte å tenke på

Poet, debattant og spaltist Sumaya Jirde Ali tar samfunnsansvaret sitt på alvor. Med sin første diktsamling like rundt hjørnet, gjør hun det tydelig én gang for alle at unge minoritetsstemmer ikke lar seg true til taushet.

Av Mariann Eliassen |28 oktober 2017

Share on Facebook Share on Twitter Share by email
- Et utdatert måte å tenke på
I november kommer Sumaya Jirde Alis første diktsamling, som har fått tittelen Kvinner som hater menn. Foto: Dan Mariner
- Et utdatert måte å tenke på

H

va vil det egentlig si å være norsk? Og hvorfor må noen jobbe hardere enn andre for å bevise at de er norske? I kjølvannet av debatten om «norske verdier» som preget valgkampen i høst, har ti unge samfunnsdebattanter og studenter gitt ut boken Skal liksom liksom-passet ditt bety noe hvor de tar opp nettopp disse spørsmålene. 

- Jeg blir fortalt at min mening ikke er berettiget. Jeg, som innvandrer, skal ikke belære andre, jeg skal ikke kritisere Norge. Jeg har ikke tillatelse til å kritisere uten å bli stemplet som utakknemlig, forteller spaltist, samfunnsdebattant og nå også forfatter Sumaya Jirde Ali.

Hun er en av dem som står bak tekstsamlingen som tar for seg hva det vil si å vokse opp i Norge med minoritetsbakgrunn. I sitt bidrag til boken skriver Jirde Ali om følelsen av å få beskjed om å holde kjeft og være takknemlig for å få lov til å være i Norge.  

Jirde Ali forteller at da hun uttalte seg i forbindelse med valget i høst, fikk hun beskjed om at det ikke hadde noe med henne å gjøre og at hun derfor bare skulle holde kjeft.

- Slike kommentarer hadde aldri en etnisk norsk person fått.

I Skal liksom liksom-passet ditt bety noe skriver Jirde Ali at hun «stadig blir bedt om å tone ned kritikken og ikke belyse diverse urettferdigheter og problemer en kan finne i vårt samfunn. Jeg får beskjed om å heller være takknemlig, siden jeg har det mye bedre her enn hvis jeg enda hadde levd i Somalia».

Men å være takknemlig er ikke det samme som å holde kjeft.

- Jeg tror ikke det finnes noen som ikke er takknemlig for å bo i Norge. Men må jeg klistre «takknemlig» i pannen for at du skal forstå det? Hvorfor må jeg hele tiden bevise det? Er det ikke nok at du ser hva jeg bidrar med? Jeg tar samfunnsansvaret på alvor, jeg bruker min ytringsfrihet. Hvis ikke det er et uttrykk for å være takknemlig, burde vi gi begrepet «takknemlighet» en ny mening. 

Oss mot dem

Skal liksom liksom-passet ditt bety noe skisserer noen av dilemmaene som kommer av den snevre definisjonen av «norskhet» som noen bruker i dag. Jirde Ali forklarer hvordan en slik definisjon kan være ekskluderende og fremmedgjørende for dem som føler seg norske, men som ikke møter de kravene en slik definisjon stiller.

- Sosialantropolog Marianne Gullestad skriver at dette kommer av tankegangen ”oss” mot ”dem” - ”verten” vs ”gjesten”, sier hun.

- Som minoritet forblir du i rollen som gjest. Selv om du bidrar til samfunnet, kommer du deg aldri ut av rollen. Hvor norsk du er har ikke noe med dine bidrag til samfunnet å gjøre. Det handler bare om din identitet, hvordan du ser ut, hva du har på deg og hva du signaliserer. Det er en utdatert måte å tenke på. Det er en tankegang som oppstod da de første innvandrere kom. Jeg skjønner ikke hvorfor tredje generasjon skal forholde seg til det.  

Trusler og hat-mail

I teksten sin «Hvor lenge må jeg være takknemlig» forteller Jirde Ali om at hun har mottatt en rekke hatbrev og trusler på grunn av sine innlegg på sosiale medier og i aviser.

- Det er så grøssende intimt at noen bruker tid, energi og ytringsfriheten sin på å gå mot din ytringsfrihet, forteller hun.

- I år har jeg fått en del hat-mail. Disse har vært grove og har fått meg til å miste søvn. Etter hvert kommer du til et punkt der du ikke ser lyset, du klarer å vinkle alt negativt. Det er klart at det går innpå deg. Jeg er som et beger som fylles opp litt etter litt, og til slutt renner det over. Da det var på det verste, kom jeg meg ikke ut av sengen. 

På tross av dette, klarer hun likevel å fortsette å skrive og uttale seg om urettferdigheter og samfunnsproblemer - alt takket være støtte fra familie, venner og lesere.

- Jeg får utrolig mye støtte, som hjelper meg å fortsette. Men ikke alle er så heldige. Det er gøy å bli hyllet og at folk støtter meg, men samtidig skulle jeg ønske at det kunne skje med flere, og at de kan bli møtt med like mye kjærlighet som jeg gjør. Det er det som får deg til å fortsette. Jeg syns vi burde bli bedre å ta vare på hverandre - også de som ikke er så synlige.

Kvinner som hater menn

I november kommer Jirde Alis første diktsamling, som har fått tittelen Kvinner som hater menn. Denne samlingen er som Skal liksom liksom-passet ditt bety noe en Minotenk-utgave utgitt av Frekk Forlag

- Navnet er det jeg syns er artigst med boken - å se folks reaksjoner. Det er mange som elsker tittelen, og så er det noen som blir provosert. Det som er artig er at det er menn som blir mest provosert, forteller hun.

I følge henne er tittelen inspirert av Stieg Larssons Menn som hater kvinner, som hun beskriver som en av hennes favoritter.

- Det var ingen som ble provosert av den tittelen. Det sier litt om hvor normalisert kvinnehat er.

Jirde Alis dikt, som blir markedsført som «undrende, kritiske, humoristiske og provoserende» utforsker også temaer som kjærlighet, religiøsitet, tilhørighet og rasisme – og hvordan disse overlapper.

- Hvis anti-rasisme og likestilling ikke går hånd i hånd, er det ikke feminisme. Feminismen må være anti-rasistisk; den må kunne slippe fram interseksjonelle identiteter. I hverdagen møter jeg kjønnsdiskriminering, islamofobi og rasisme. Alle delene av identiteten min kommer sammen i en stor suppe. Feminisme som bare kjemper mot kjønnsdiskriminering blir for enkelt. Jeg hater den typen feminisme, sier hun.

Gi plass til de unge 

Som 19-åring har Jirde Ali allerede markert seg som en viktig minoritetsstemme. Hun ønsker at unge ikke skal være redde for å bruke stemmen sin og sier at det er flere som har ansvar for å gi dem plass til å snakke. 

- Samfunnsdebattanter som meg har ansvar for å hjelpe andre fram. Jeg blir kontaktet av mange ungdommer som spør hvordan jeg kom meg dit jeg er, og jeg føler at jeg har et ansvar for å gi råd og veiledning. Det er også mitt ansvar å ikke alltid stå fram og snakke. Jeg skal også sitte og lytte til andre, sier hun.

- Media har også ansvar. Aftenposten er flinke til å nå ut til unge med Si ;D. NRK og andre medier burde adoptere det Aftenposten gjør og tilrettelegge for å gi unge rom til å snakke. Det samme gjelder for skoler; de burde oppmuntre unge til å ta ordet. De må vise ungdommer at deres stemme teller og trengs - ikke bare på valgdagen, men året rundt.