TV

Top of the Lake

Hvordan påvirker film og TV-serier synet vårt på voldtekt? Hvordan kan kultur legge føringer for relasjonen mellom offeret, overgriperen og samfunnet? TV-serien Top of the Lake gir oss svar.

Av Elise Dybvig|18 september 2017

Share on Facebook Share on Twitter Share by email
Top of the Lake
TV-serien Top of the Lake viser konsekvensene av å leve i en kultur som normaliserer voldtekt og overgrep. Her fra åpningsscenen.
Top of the Lake

I

forbindelse med sesongpremieren av Game of Thrones har flere problematisert seriens seksualisering av kvinnekroppen. Da superheltserien Jessica Jones kom ut i fjor, føltes det nesten revolusjonerende at den tok opp traumene rundt voldtekt uten å vise selve handlingen. Der seksualisert vold knapt finnes i enkelte sjangre, er det standardvare i krimserier. Her er den voldtatte kvinnen ofte et objekt, og voldtekten blir gjerne brukt som en effektiv måte å piffe opp handlingen, og framstilles i etterkant som et tragisk enkelttilfelle. I dette universet har politietterforskerne som håndterer saken ikke noe direkte med tematikken å gjøre, da de er passive observatører av vold, ikke medskyldige eller involverte. 

TV-serien Top of the Lake (2013) bryter med disse forestillingene, og viser hvordan en voldtektskultur fungerer i praksis: her er seksualisert vold en integrert del av et samfunn som marginaliserer kvinners stemmer og erfaringer. Problemet er ikke enkeltindivider, men en patriarkalsk kultur som bruker vold for å holde på privilegiene sine.

Vold satt i system

En morgen sykler 12 år gamle Tui (Jacqueline Joe) til en iskald innsjø. Sakte går hun ut i vannet til det når henne til skuldrene. En skolebuss som kjører forbi oppdager henne, og tar henne med til skolen, der læreren finner ut at Tui er gravid. Politietterforsker Robin Griffin (Elizabeth Moss) befinner seg i området og får i oppgave å finne ut hvilke kriminelle handlinger hun har blitt utsatt for, og av hvem. Men så forsvinner Tui, og Robins leting etter henne kompliseres av at politisjefen Al Parker (David Wenham) er god venn av Tuis far, den småkriminelle og dominerende Matt Mitcham (Peter Mullan). Mitcham og hans sønner har stor autoritet i lokalsamfunnet, og reagerer med vold og aggressivitet når de opplever at noen trenger seg inn på deres område.

Robin tilhører egentlig politidepartementet i Sidney, men på besøk i New Zealand for å være med sin syke mor blir hun bedt om å bidra i saken til Tui. Tilbake på hjemstedet konfronteres hun med sin egen vonde fortid: 15 år gammel ble hun gruppevoldtatt, og nå må hun daglig omgås overgriperne sine. Da det skjedde visste alle hvem overgriperne var, men ingenting ble gjort. Robins sinne og frustrasjon overføres til letingen etter Tui, men selv på politistasjonen må hun kjempe for å bli tatt seriøst: kollegene vitser om at Tui sannsynligvis er død, og skjønner ikke at det kan være livsfarlig for henne å føde i villmarken.

Serien er laget av Jane Campion og Gerard Lee, som greier å få fram spenningen mellom landskapet og samfunnet, der New Zealands fortid som koloni kan leses mellom linjene. Dette vil si at når serien viser menn som bruker seksuell vold til å uttrykke makt og dominans, er disse trekkene bare en del av en mentalitet som ser det som sin rett å innskrenke andres frihet hvis de selv har noe å tjene på det. Resultatet er at kvinner blir den største trusselen for en «gutte-klubb» som er vant med å bli ivaretatt av sine egne.

Samtykke som motstand

Robin er en trussel fra dag én. Hun er fast bestemt på å komme fram til sannheten, og lar seg ikke stoppe når etterforskningen hennes møter mostand fra lokale autoriteter. Som protagonist har hun mange fellestrekk med de kvinnelige karakterene fra serier som Broen, The Fall og Broadchurch. En vanlig tendens i slike serier er å plassere merkelappen «sterk» på den kvinnelige hovedrollen, som kan ha effekten av å stenge ute ethvert trekk som forbindes med det å være kvinne, spesielt dem som involverer følelser. Robin er annerledes fordi hun selv er et offer og en del av et system som svikter kvinner, og det er nettopp hennes enorme sårbarhet som gjør henne til en dyktig etterforsker. I mange krimserier representerer politiet og loven «de gode», men her er disse institusjonene medansvarlige i å opprettholde urettferdigheten.

Samtidig som serien er opptatt av å vise hvordan et samfunn preget av hyper-maskuline verdier bruker seksualisert vold som et redskap til å opprettholde privilegiene sine, viser den også hvordan samtykkende sex utfordrer dette systemet. Robin innleder et forhold med Johnno Mitcham (Thomas M. Wright), sønn av Matt Mitcham. Deres sex-scener representerer et alternativ til volden som omgår dem. Her ser vi to likestilte individer som begge står utenfor normen. Johnno vil ikke ha noe med faren å gjøre, og er en av seriens eksempler på positiv maskulinitet: han nekter å være alfahannen samfunnet idealiserer.

Noe som kan endres

Jane Campion er kjent som en feministisk filmskaper. I Top of the Lake er det ikke bare valget av tema og karakterene som gjør serien til et oppgjør med voldtektskulturen, også filmspråket er med på å utfordre konvensjonene som er med på å forme virkeligheten vår. Campion bruker TV-mediet til å fortelle om levde erfaringer som reduseres til rekvisitter når prioriteringene ligger på å fortelle en medrivende historie. Gjennom de seks episodene knytter hun et sterkt bånd mellom Robin og Tui, og gir oss visuelle referanser til Twin Peaks som forsterker inntrykket av et miljø der mørke hemmeligheter aldri ser dagens lys.

Kritikeren Sharon Marcus skriver i essayet “Fighting Bodies, Fighting Words: A Theory and Politics of Rape Prevention” at for at voldtekt ikke skal forstås som et fakta kvinner bare må akseptere, må vi behandle voldtekt som et språklig fakta, ved å spørre hvordan voldtekt muliggjøres av fortellinger og institusjoner. Hun skriver: “Disse får ikke styrken sin gjennom en direkte, uslåelig kraft, snarere gjennom makten som ligger i å strukturere livene våre etter kulturelle føringer. Å forstå voldtekt på denne måten er å forstå voldtekt som noe som kan endres”.

Top of the Lake behandler voldtekt nettopp som en konsekvens av sexismen i fortellingene og institusjonene som omgir oss, samtidig som den tar et oppgjør med ideen om den voldtatte kvinnen som et objekt. For dette er en kultur som kan endres, men for at det kan skje må vi mytene som gir den grobunn til livs.