F
anfiction - som jeg velger å oversette til fanfiksjon - er som ordet antyder: fortellinger skrevet av fans om det de er fans av (for eksempel Harry Potter, Star Trek, eller til og med One Direction). Akademiker Henry James kom med følgende definisjon av fenomenet i New York Times i 1997: ‘Fan fiction is […] culture repairing the damage done in a system where contemporary myths are owned by corporations instead of by the folk.’ Fanfiksjon er primært skrevet av kvinner, der flesteparten er under 30. Det vil si at Henry Jenkins sitt ’folk’, i fanfiksjonsverdenen – kvinnelige fans og fans med minoritetsbakgrunn som ikke finner seg til rette i den øvrige kulturdiskursen – har funnet sin egen måte å ta tilbake populærkulturelle tekster: de skriver dem rett og slett om.
Actionfilmfans (her inkluderer jeg meg selv) ser nemlig langt mellom velskrevne kvinneroller – eller noen andre roller enn Hvit Stoisk Mann – i actionfilmsjangeren. Dette kan sies å være representativt for hele den vestlige populærkulturen. Kvinneorienterte komedier kan ikke se dagens lys uten å bli sammenlignet med Bridesmaids. og det var ikke før 2015 at en svart kvinne (den ypperlige Viola Davis) vant en Emmy for beste kvinnelige hovedrolle i en dramaserie. Av 2014 sine hundre mest-sette filmer gjorde talende kvinneroller opp omtrent 30% (andelen protagonister var langt mindre) – kvinnene var også yngre, og som regel en kone, datter eller kjæreste. Disse 30% jobber også som oftest på mannsdominerte filmsett, hvor det de filmer er skrevet og regissert av menn. Og hvorfor medbringer egentlig sex høy aldersgrense (da spesielt scener som viser kvinnelig seksuell nytelse), mens sexisme (ofte av den ureflekterte, dagligdagse sorten) ikke gjør det? Som en motgift til en heller giftig populærkultur må en gå til fanfiksjonen.
Mary Sue-tropen redder verden
Jeg vil nå ta for meg to av de mest kjente undersjangerne (det er mange, mange flere) du finner i fanfiksjonen. Den første er Mary Sue-tropen. Dette er en av de mest kjente – og latterliggjorte – undersjangerne innenfor fanfiksjon, hvor forfatteren (som oftest en tenåringsjente) tar utgangspunkt i en fiksjonsverden hun elsker og skriver seg selv inn i den. Hun blir da som regel inkarnert som en utrolig kompetent og vakker person som roman-, TV- eller filmkarakterene umiddelbart elsker. Det er dette som kjennetegner en Mary Sue-karakter: en én-dimensjonal karakter som fungerer som en slags legemliggjørelse av forfatterens egne dagdrømmer. Slike fortellinger er sjelden velskrevne, det er det ikke til å legge skjul på. Men hvorfor skulle de være det? De er tross alt skrevet av ungdommer, og innenfor fanfiksjonsverdenen tilhører Mary Sue-tropen en forfatters begynnerstadier.
Allikevel er det ikke til å komme fra at jenter som skriver fanfiksjon generelt, og Mary Sue-er spesielt, må tåle hard medfart. Det må tenåringsjenter som regel gjøre – et eksempel er den tolerante mediediskursen rettet mot mannlige fotballfans som gråter og sloss etter fotballkamper og den hånlige mediediskursen rettet mot tenåringsjentene som gråter og hyler på boybandkonserter. Dette er noe fankultur-akademiker V. Arrow har diskutert på sin blogg. I et innlegg skriver hun at grunnen til at folk latterliggjør jenter som skriver seg selv inn i sine egne fortellinger (som om ikke den mannsdominerte litteraturtoppen gjør det titt og ofte – la meg henvise leseren til Jack Kerouac, Stan Lee, Dan Brown) er at folk synes det er latterlig av en jente å sette seg selv inn i et romantisk eller seksuelt scenario. En annen blogger (det er ofte i bloggsfæren en finner dypere refleksjoner rundt fanfiksjon) skriver at grunnen til at mange jenter så stereotypisk starter sin skrivekarriere med en Mary Sue er at det er nettopp jentedemografen som konsekvent blir fortalt at de ikke er ‘nok’. Og i denne konteksten er en Mary Sue ingenting om ikke nok – nok, som regel, til å redde hele verden fra den sikre undergang. På sitt beste er fanfiksjonsarenaer en plass hvor jenter kan utforske seg selv, og møte andre jenter og kvinner som gjør det samme.
Kvinnepornografi
Mens Mary Sue-karakterer er beryktede innenfor fanfiksjonskulturen, er kanskje den (ofte eksplisitte) ‘slash’ (mann/mann eller kvinne/kvinne) fiksjonen mest kjente i den øvrige populærkulturen. Media liker å fokusere på det eksplisitte innenfor denne undersjangeren (les: æsj! Det er pornografi på internett! Som unge kvinner har skrevet! Om menn!). Men man kan lett se det fra en annen vinkel: I motsetning til mesteparten av annen medierepresentasjon, er LGBT-forhold normalisert innenfor fanfiksjonskulturen (naturligvis er det problematiske sider ved dette – fortellinger skrevet av heterofile jenter om to menn kan gli inn i det fetisjistiske). Men i hvilken annen gren av populærkulturen vil man finne totalt normaliserte representasjoner av LGBT-forhold?
Poet Brenna Twohy fremførte som en del av en ‘spoken word’ konkurranse følgende: ‘I am an unapologetic consumer of all things Potter erotica and the sexiest part is not the way Cho Chang rides that broomstick or the sounds of Myrtle moaning, the sexiest part is knowing they are part of a bigger story, that they exist beyond eight minutes in ‘Titty Titty Gangbang’, that their kegels are not the strongest thing about them’. Fanfiksjonskarakterer har en eksistens utenfor det eksplisitte, og det betyr at i (eksplisitt) fanfiksjon kan en utforske seksualitet på en annen måte enn i dypt sexistiske pornofilmer (eller populærkulturelle fremstillinger av forhold generelt).
Internettsamfunn rundt fanfiksjon springer opp fordi det nettopp er kildefiksjonen (for eksempel Harry Potter eller Twilight) som fører fans sammen. Kjente og kjære karakterer skaper glidende overganger inn i diskusjoner rundt en selv og andre – om det så måtte være å utforske Edward og Jacobs intrikate kjærlighetsliv eller å omskrive Harry Potter så det er Harriet Potter som redder verden til slutt. Det fortjener alle, men spesielt jenter – selv om de ofte må skrive det selv.
