Profetinnenes tid

I

1990 beskrev den norske forfatteren Carl Fredrik Engelstad den franske middelalderens heltinnen Jeanne d’Arc som «et slags mysterium», som «et av de store mirakler i verdens historie.»[1] Likevel var nok ikke Jeanne d’Arc så ulik tenåringsjentene Malala Yousafzai og Greta Thunberg, som i de siste årene har oppstått som mediefigurer – den ene ved å kjempe for barns rett til utdannelse, den andre ved å gå til skolestreik for klimarettferdighet.

Selvfølgelig var Jeanne d’Arcs måte å føre sin kamp på mer fysisk enn Yousafzai og Thunberg sin. Hun gikk i rustning, bar et sverd, red på slagmarken. Dessuten hadde hun aldri vært på skole og kunne verken lese eller skrive. Rett til utdannelse og skolestreik tilhørte ikke hennes verden. Men som Yousafzai og Thunberg, var Jeanne d’Arc en tenåringsjente som viste veltalenhet og viljestyrke i en patriarkalsk kultur, det vil si i en kultur der tenåringsjente forventes å være stille og uten egne meninger.

Det er liten tvil om at det er Jeanne d’Arcs brudd med disse mannsdefinerte konvensjonene som utgjør en stor del av hennes gåte, og får til og med noen til å tro at hun ikke har vært mer enn en fiktiv historisk skikkelse skapt av propagandahensyn. Disse klarer ikke å fatte hvordan en tenåringsjente som henne kan ha turt å snakke og kan ha blitt lyttet til.

På 1900-tallet ble hennes usedvanlige historie – bondepiken som ble til en hærefører - forklart med mange tvilsomme diagnoser: hysteri, schizofreni, undertrykkede incestuøse tendenser, homofili, transseksualitet, seksuell misdannelse og til og med tuberkulose. Alle forklaringer virket å være gode nok så lenge de ikke innebar en erkjennelse av at en tenåringsjente i seg selv faktisk kan være i stand til å overtale og lede godt voksne menn. I en patriarkalsk kultur er det å anse en tenåringsjente som maktløs en betinget refleks. Viser hun noen form for makt, antas det med en gang at det er noe som er «galt» med henne.

Selv forklarte Thunberg sin egen aktivisme med det at hun har Aspergers syndrom. Som hun selv sa: «If I wouldn’t have had Asperger’s, I don’t think I would have started the school strike, and I don’t think I would have been interested in the climates at all.»[2]

På denne måten bidro hun, sannsynligvis uten å være klar over det, til å spre oppfatningen om at en tenåringsjente som tar en aktiv del i den offentlige sfæren er syk snarere enn fri. Hennes aktivisme kan like godt være et ubevisst forsøk på å unngå den situasjonen av avmakt patriarkalske kulturer tenderer mot innelukke kvinner i. Men å si dette er kanskje allerede å tilskrive en person som samfunnet foretrekker å se på som gåtefull eller syk, altfor mye rasjonalitet.

I 1980, i en fransk avis, kunne man lese om turnens legende Nadia Comaneci: «Den lille jenten har forvandlet seg til en kvinne, dom: Magien er borte.»[3] Jeg lurer på om det ikke delvis er på grunn av lignende slutninger at Jeanne d’Arc ble brent på bålet da hun var nitten år, og at media virker å være mindre fiksert på 22 år gamle Yousafzai i dag, enn da hun fortsatt kunne sies å ha en fot i barndommen.

I lys av denne slutningen kan man også sette spørsmålstegn ved hensikten med å kåre Thunberg til «årets kvinne» som den svenske avisen Ekspressen gjorde tidligere i år. Ønsket man å ære henne eller å frata henne magien som hun selv nærer med fletter?

Sosiologisk sett kan det uformelle mandatet som profetinne virke å være et løp mellom en tenåringsjente og statusen som kvinne. Jenten har forsprang, men snart eller seinere innhenter statusen som kvinne henne, vanligvis som en konsekvens av jentens egen morfologiske utvikling. Da forsvinner verken magi eller mysterium, fordi det verken var magi eller mysterium til å begynne med.

Det som forandrer seg er det sosiale blikket som kastes på jenten. Utviklede kvinnelige former tillegges så mye verdslighet at hun ikke lenger kan inkarnere himmelen der guddommelige viljer, vitenskapelige sannheter og usedvanlige menneskelige fornektelser av tyngdekraften plasseres. Hun forbauser og fasinerer ikke lenger. Hun kan ikke lenger skape små sosiale mirakler. Hun har mistet makt. Hun tiltrekker seg mindre oppmerksomhet. Hun faller tilbake i det banale, i det sårbare, i seg selv, i sitt kjønn, i den underordnede og begrensende plassen den patriarkalske kulturen hun har synliggjort forebeholder hennes kjønn.       

Nadji Aïssa Khéfif er sosiolog.