Film

Fra frustrasjon til filmfestival

Festivalsjef Stephanie Thögersen mener det beste hadde vært om alle festivaler hadde et likestilt filmtilbud.

Av Elisabeth Gripsrud|28 februar 2018

Share on Facebook Share on Twitter Share by email
Fra frustrasjon til filmfestival
På festivalprogrammet sto rundt 30 filmer – de fleste omhandler kvinners historier og alle er laget av kvinnelige filmskapere.
Fra frustrasjon til filmfestival

F

ra 22. til 25. februar ble Stockholm Feministiske Filmfestival arrangert for tredje gang på rad i den svenske hovedstaden. Den er ingen overraskelse at våre naboer arrangerer en slik festival, da de har kommet langt i likestilling mellom kjønnene i filmbransjen. I 2017 var fordelingen 50/50 mellom mannlige og kvinnelige regissører som fikk statlig støtte fra Det svenske filminstituttet til sine prosjekter.

Festivalsjef Stephanie Thögersen forklarer likevel at det var en frustrasjon over den skeive kjønnsfordelingen på svensk kino og TV som var motivasjonen bak festivalen. 

- De fleste filmfortellinger vi presenteres for i dag er laget av menn og handler om menn. De inneholder også veldig sexistiske og platte kvinneportretter. Det var derfor jeg tok initiativ til å starte festivalen, og i dag er vi er en gjeng med folk som jobber frivillig med dette for tredje år på rad. 

Hva er en feministisk film?

På festivalprogrammet står rundt 30 filmer – de fleste omhandler kvinners historier og alle er laget av kvinnelige filmskapere. Bidragene, som kommer fra hele verden, har også stor variasjon når det gjelder etnisitet, religion, klasse og legning. Med så mange forskjellige filmer kan det være lett å lure på hva som egentlig definerer en film som «feministisk» og hvordan filmene velges ut til festivalen.

- Det feministiske ved festivalen er at vi vil vise filmer laget av kvinnelige filmskapere, som omhandler kvinners liv og erfaringer. Målet er å bryte ujevnheten i filmtilbudet, men filmene trenger ikke å ha et eksplisitt feministisk tema. Vi har som krav at alle filmene skal være regissert av kvinner og i størst mulig grad ha kvinnelig manusforfatter, produsent og hovedkarakter.

- De fleste av filmene har vi søkt opp selv, så vi har gått igjennom rundt 800 filmer og valgt ut noen få. Parallelt har vi fått innsendt omtrent 1300 kortfilmer, hvilket ble destillert ned til tre for kortfilmprogrammet. Det føles veldig luksuriøst å få jobbe med å lage en så liten festival. Om man jobber med større festivaler over flere uker med et hundretalls filmer, så betyr det også at man må gå på kompromiss med kvaliteten på filmene. Fordelen med denne festivalen er at vi kan vise det beste av det beste.

«Kulturmannen»

#Metoo har også satt spor i Sverige, blant annet med påfølgende kampanjer som #Tystnadtagning, tilsvarende #Stilleføropptak i Norge. Deler av programmet på Stockholm Feministiske Filmfestival har vært direkte relatert til tiltakene mot seksuell trakassering og overgrep i filmbransjen. I forbindelse med Ingmar Bergman-jubileet i år, arrangerte festivalen blant annet en paneldiskusjon om geni-begrepet og dets patriarkalske diskurs. Festivalsjefen mener begrepet i høyeste grad henger sammen med #metoo-debatten og derfor trenger å diskuteres på en slik arena. 

- I tillegg til en bransjesamtale om konkrete tiltak for likestilling, arrangerte vi en panelsamtale om mulighetene for det kvinnelige geniet, der vi også  diskuterte selve genibegrepet og hvordan det henger sammen med ”kulturmannen”. Disse fenomenene er jo veldig koblet til metoo, fordi det nettopp er denne opphøyelsen av menn innen kreative yrker som gjør at de har muligheten til å ta seg friheter ovenfor kvinner. Med samtalen ville vi diskutere hvordan geni-kulten kan påvirkes av metoo-debatten både innen filmbransjen og teaterverden. På kortfilmprogrammet har vi i tillegg en seksjon som heter kulturmannen x4 som viser filmer med metoo-relaterte tema.

På tross av at festivalsjefen er fornøyd med utviklingen i den svenske filmbransjen,  mener hun imidlertid at det mye som fortsatt kan forbedres. Å vise til konkrete statistikker og undersøkelser festivalen gjør hvert år i forhold til kjønnsrepresentasjon i film og TV er et effektivt virkemiddel for å illustrere hvor lite likestilt tilbudet er.

- Filminstituttet i Sverige jobber kjempebra med å fordele filmstøtte jevnt mellom mannlige og kvinnelige filmskapere. På det området tror jeg vi er et forbilde for de andre nordiske landene. Men med festivalen ser vi ikke så mye på selve produksjonsdelen, men på hvilke filmer som vises på kino for eksempel. I den forbindelse er det jo snarere filmdistributører og kinoeiere som burde ta et større ansvar for likevekt, når de kjøper inn filmer og bestemmer hvilke filmer som skal gå på kinoene i hele landet. De burde gjøre en bedre innsats. 

- Sifre er en veldig effektiv måte å vise hvordan fordelingen faktisk ser ut. Eksempelvis brukte vi tall som at 80% av alle filmer på kino og 96% av alle filmer på Netflix er laget av menn. I forbindelse med #metoo kom det også frem tall og prosenter i forhold til blant annet lønn og produksjonsbudsjetter. Jeg tror det er lettere å åpne øynene til folk når man har konkrete sifre å vise til og skaper bevissthet rundt problemet. 

Større festivaler må ta ansvar

På spørsmålet om det burde finnes flere festivaler med en feministisk profil, eller om en mer feministisk profil burde være en del av større filmfestivaler er ikke Stephanie Thögersen i tvil.

- At større festivaler viser mange flere filmer av kvinner er det aller viktigste. Kinoer og distribusjonsselskaper som er betinget av kommersielle inntekter argumenterer med at filmer laget av kvinner ikke kommer til å dra inn nok penger, fordi de ikke er kjente nok. Med andre ord fordi de ikke er ”storfilmer”. Imidlertid kan filmfestivaler velge fritt hvilke filmer de vil vise. Dermed kan de også være med på å faktisk høyne ambisjonsnivået i forhold til å lete opp filmer på en helt annen måte. Jeg tenker at de store filmfestivalene burde ta et større ansvar for å ha et mer likestilt utvalg å tilby publikum. Så er det igjen morsomt at Stockholm Feministiska Filmfestival eksisterer, som et fyrtårn for de andre, men det beste hadde jo vært om alle festivaler hadde et likestilt filmtilbud.