Essay

Kjære lillesøster

Hun er åtte og jeg er sytten. Uansett hvor hardt jeg prøver å skjule at jeg er sliten eller lei meg, ser hun det. Storesøsterrollen er ikke bare reservert storesøstre.

Av Erle Malde-Frøyland| 4 november 2017

Share on Facebook Share on Twitter Share by email
Kjære lillesøster
Søstrene Katniss (Jennifer Lawrence) og Primrose (Willow Shields) fra The Hunger Games - et godt eksempel på uovervinnelig søsterkjærlighet.
Kjære lillesøster

E

n jente på åtte år kontra en jente på sytten skal ikke ha samme vekt på skuldrene. Alle innleggelsene jeg har hatt, alle timene jeg har tilbragt i terapirom, skal ikke være hennes bekymringer. 

Til tross for at min søster er ni år yngre enn meg, er det én ting jeg synes er veldig rørende og sterkt med forholdet vårt. Uansett hvor hardt jeg prøver å skjule at jeg er lei meg eller sliten, ser lillesøsteren min det. De siste årene har en åtte år gammel jente vært den som gir meg mest glede når hun kommer bort og gir en klem.

Det er noe ufattelig fint over at hun leser meg godt og at jeg leser henne, og at jeg vet at jeg kan være der for henne når det er noe. Jeg bare ønsker at hun slapp å vite at jeg var innlagt eller se at jeg satt alene. Det er vondt å vite alt hun har blitt utsatt for fordi jeg har vært så dårlig psykisk. At en åtteåring skal være den som trøster meg, som er ni år eldre, har tatt meg lang tid svelge. For jeg sverger og tror nå at det er godt for begge. Hun vil dette, og setter seg med meg av sin egen vilje. Hun ønsker å være der, og går ikke igjen før hun har sett at jeg har smilt skikkelig til henne.  

Min egen søster har i de siste årene vært den som trøster meg best, og som gir meg pusterom. En jente som ikke krever svar, men som genuint bryr seg. En jente med en styrke jeg aldri har sett maken til. 

Jeg husker en episode der jeg sitter i sofaen. Jeg reagerer ikke når hun snakker til meg. Hun ser på meg, og jeg ser ansiktet langsomt blir veldig alvorlig. Blikket vender på meg, og deretter ser jeg hun tenker hardt. Selv om hun virket så undrende og usikker tar det ikke mange sekundene før hun ser opp på meg igjen og sier ”ser jeg et smil, og neimen er det en smil”, og gliser til meg. Jeg blir bare nødt til å smile tilbake. Hun setter seg ved siden av meg i sofaen, og setter seg inntil meg og klemmer meg. Uten at hun direkte sier til meg at hun ser noe, eller at hun tenker jeg er lei meg så bare sitter vi der. Sammen.

Jeg kjenner det stikker i magen, og kjenner på en følelse som er umulig å beskrive. Jeg er hennes storesøster og det er min oppgave å være der for henne. Det er en del av min jobb, som hennes søster. Jeg skal være den voksne i forholdet. Likevel har dert vært så godt å kjenne at hun bare ligger i armkroken min. Fint å se at noen bryr seg om hvordan jeg har det, uten å skulle behandle meg annerledes av den grunn.  

Selv har hun måtte kjempe for to. Jeg har aldri vært den eneste som er syk. Hun har så å si hele livet sitt vært alvorlig syk. Fysisk. Som liten baby gråt hun hele tiden, og det var aldri fred å få. Å se sin egen søster alvorlig syk og inn og ut av sykehuset er krevende. Det er vondt og det er sårt. Vondt å se henne gråte, eller ligge i sengen dagen lang. Så da gjør det sånn inntrykk at hun ikke slutter å smile, og at hun ikke slutter å le.

Hun er en jente med ben i nesa, som hater å se andre rundt henne ha det vondt. Hun veksler mellom å være den som trenger hjelp, og være den som hjelper. Drømmen om å bli sykepleier står sterkt hos henne, å kunne hjelpe barn som seg selv. Å se og føle på at hun er blitt så klok er godt. Og mye av grunnen til at hun er så god som hun er, handler om alt det vonde som hun selv opplevd på sine få år på jorda. 

Vi satt en gang på sengekanten, og jeg så at det var noe galt. Tonefallet var rolig og trist, og jeg spurte om det var noe galt. Da det var ingen svar og få, satte jeg meg inntil henne med armene rundt henne. Hun startet å gråte, og det å oppleve at hun var lei seg uten å kunne gjøre noe stakk meg i hjertet. Jeg startet å gråte, og der satt vi. Oss to mot verden. Med tårer rennende nedover kinnet. Det gikk fra tårer til latter, og jeg begynte å tulle og hun tullet tilbake. Jeg begynte å le, og jeg lo nesten til jeg gråt.

Selv om vi begge har det tøft, holder vi fast i hverandre. Med hennes gode humør og mine dårlige vitser kommer vi oss gjennom det meste.